Året er 1799. Russiske soldater har trengt inn i Italia og en festning i Lombardiet står for fall. Russiske soldater stormer festningen og i kaoset er festningskommandantens datter, markisen av O, nær ved å bli voldtatt av de russiske soldatene. Heldigvis kommer en greve fra motstandernes side henne til unnsetning. Oppskaket av hendelsene tar markisen en dose sovemiddel før hun går til sengs.

Noen uker senere opdager markisen til sin forferdelse at hun er blitt gravid. Hun kan på ingen måte huske hvordan det har skjedd. Familien støter henne fra seg og hun flykter til familiens landsted. Derfra rykker hun inn en annonse i avisen med bønn om at barnets far må melde seg. Neste dag får hun svar.

Slik lyder opptakten til Eric Rohmers atmosfæriske drama om en høyborgerlig kvinnes anstrengelser med å takle sin farsløse graviditet. Basert på en novelle av den tyske dikteren Heinrich von Kleist, er Die Marquise von O et hårfint samspill mellom tragedie og komedie. Melodramatiske scener, fylt av grasiøse kostymer og voldsomme fakter rører oss til tårer i det ene øyblikket, mens man må ta smilebåndet i bruk i det neste. Kritikere har, og vil fortsatt strides, om Eric Rohmers ofte overladede billedkomposisjoner også innehar en viss tilsiktet ironisk distanse i all sin teatrale pomp og prakt. Det er i hvert fall sikkert at Rohmer er bevisst hver eneste lille detalj som kommer med i billedflaten, hvordan lyset faller på møblementet i stuen, stoffets fall i en kjole, fargene på lyset i lysestaken. Rohmer har brukt store filmarbeidernavn og skuespillere fra både Tyskland og Frankrike og klarer i Die Marquise von O å forene en germansk grundighet med en fransk form for skjønnhet.

Rohmer var nettopp ferdig med sine seks tablåer under tittelen "moralske fortellinger", da han begynte arbeider med Die Maquise von O. Spørsmålet om moral er tydelig til stede i denne filmen også i dilemmaet rundt mannens og kvinnens rettigheter, forsørgeransvaret og 1800-tallets verdinormer. Filmen vant juryens spesialpris i Cannes i 1976.