John Cassavetes’ film Shadows var et gjennombrudd for den uavhengige amerikanske filmen. Den forener en nyskapende fortellerform med en bred publikumsappell. Opprinnelig ble Shadows laget som en improvisert spillefilm i 16mm, men Cassavetes var misfornøyd med versjonen. Etter et par visninger bestemte Cassavetes seg for å spille inn filmen på nytt, men nå med mer struktur. Han beholdt rundt 30 minutter fra den orginale filmen i den nye versjonen og kvittet seg med den første. Inntil 2003 ble denne første versjonen ansett som tapt, da fant filmhistorikeren Ray Carney denne filmen etter 20 års leting (se www.cassavetes.com). Grunnet en dyp konflikt mellom Carney og Gena Rowlands, Cassavetes’ enke, kan denne versjonen kun vises i Carneys auditoruim ved universitetet i Boston.

I Shadows realiserte Cassavetes sine ideer om improvisasjon. Viktigere enn plottet er skildringen av menneskelige relasjoner. Målet for Cassavetes var å få fram en mest mulig spontan og naturlig spillestil foran kamera. Utgangspunktet for filmen var et method acting-kurs som Cassavetes arrangerte for arbeidsledige skuespillere. I felleskap improviserte de fram handling, rolleskikkelser og dialog. Shadows ble en typisk lavbudsjettsfilm som kostet en brøkdel av de store Hollywood-produksjonene. Filmen tok kritikerene og publikum med storm, og Shadows vant en rekke priser, blant annet kritikerprisen i Venezia i 1960. Filmen kom samtidig med Til siste åndedrag (Godard 1959) og På vei mot livet (Truffaut 1959), og markerer slik et viktig skille i filmhistorien. (Trondheim Filmklubb)