Enkelte ganger kan man få inntrykk av at avsparket for den norske narkotikahistorien ble tatt i Slottsparken på slutten av seksti-tallet av langhårede snoker med afghanpelser og kassegitarer. Så enkelt er det selvfølgelig ikke. Når Edith og Otto Carlmar gjorde en film om narkomani i 1953, tok de faktisk for seg et ganske så virkelig samfunnsproblem.

Ung frue forsvunnet åpner med at dosent Berger kommer hjem fra en fjelltur og oppdager at hans unge frue Eva er forsvunnet. En kvinnelig kriminalkonstabel leder etterforskningen. Første spor er Evas hatt, som blir funnet drivende i Akerselva. Dette gjør dem selvfølgelig bekymret. Har hun tatt livet av seg? Og hvorfor? Ingen av dem har skjønt hvor vanskelig den unge, alminnelige piken har hatt for å tilpasse seg det intellektuelle miljøet ekteskapet med vitenskapsmannen har brakt henne inn i. Ingen kjenner hennes fortid, og når denne rulles opp, setter det saken i et ganske annet lys. Før hun ble gift hadde Eva glidd inn i et forhold til en farmasøyt som hadde en tendens til å lefle litt for mye med egne medikamenter. Forelsket som hun var, trosset Eva alle sterke advarsler, og kastet seg uti det med hud og hår. Og litt etter litt begynte hun selv å pleie en omgang med morfin som var alt annet enn sunn. Det endte med en nesten-katastrofe, hun ble reddet i siste øyeblikk og ble innlagt på avvenningsklinikk. Kort tid etter at hun kom ut derfra, tilsynelatende helbredet, møtte hun dosent Berger og giftet seg med ham. På overflaten så alt ut til å gå bra, men ingen så hvilken lidelse det innebar for den unge fruen å leve i et ekteskap hvor hun ble regnet som åndelig underlegen. Ingen så at hun måtte ty til "mother's little helpers" for å i det hele tatt holde det ut...

Det var nok dopet, og ikke de intellektuelle, Edith Carlmar var ute etter å angripe her, selv om det slett ikke er fritt for at man tar seg selv i å lure... Da Ung frue forsvunnet hadde premiere i 1953, etterlyste Aftenpostens Einar Lunde en "sikrere moral" og omtalte filmen som "farlig". Dagbladets anmelder hadde på sin side større problemer med å skjønne hvorfor de to unge villfarne menneskene ikke bare kunne "ta seg skikkelig sammen"...