Chat Noir, revyteater som ble grunnlagt av Bokken Lasson i Tivolihagen i Oslo (daværende Kristiania) i 1912. Under Victor Bernaus ledelse på 1920-tallet ble Chat Noir kjent som en ledende revyscene. Einar Rose, Ernst Diesen, Jens Book-Jenssen, Egil Monn-Iversen, Dag Frøland og Einar Schanke har også ledet teateret i kortere eller lengre perioder. Chat Noir har ligget i Klingenberggata i Oslo sentrum siden 1938, og ble gjenreist i 1964 etter en brann.

En av de fremste regissører i stumfilmtiden var den tyske Fredrich Wilhelm Murnau (1888-1931). Han var selve lysets og mørkets uovertrufne mester og skapte noen av de beste filmene i Weimar tiden. Murnau brukte sitt kamera som en maler bruker sin pensel og med sine filmer tegnet han skimrende stemningsbilder i svart, hvitt og gråtoner. Han var en perfeksjonist og elsket skyggevirkninger og kamerabevegelser. Ofte laget han filmer ladet med en særegen kraft, preget av angst og skrekk, og med flytende overganger mellom liv og død.

Nosferatu ble hans gjennombruddsfilm da den kom i 1922, med undertittelen Nosferatu – eine Symphonic des Grauens. Den var da den første filmatiseringen av Bram Stokers berømte roman fra 1897. Mange, undertegnede medregnet, synes denne er den absolutt beste. Ingen andre enn Murnau har fått fram den barokke groteskhet som ligger i Dracula. At Murnaus film har betydd mye for mange viser også Werner Herzog med sin nyinnspilling av Nosferatu, som kom i 1979, en nesten tro kopi av orginalverket.

I Murnaus film forlater den nygifte Thomas Hutter sin kone Ellen, for å reise til de karpatiske fjellene og avslutte en forretningsavtale med den mystiske grev Orlok om kjøp av hus i Bremen. Nosferatu holder seg pent til novellen helt til greven kommer til sitt nye hjem i Tyskland...

Den største forskjellen mellom Murnaus Nosferatu og Bram Stokers Dracula er vampyrens utseende. Max Schreck som spiller Nosferatu ser ut til å ha mye til å ha like mye til felles med rotter og zombier som med et menneske. Han har lange spisse klør til fingre, utstående ører og lange vampyr tenner og et svært blekt ansikt.

Filmen er et usøkt stykke arbeid, Nosferatu er et skrekkromantisk mesterverk, preget av dyp melankoli – som filmens undertittel sier det så klart – en gruens symfoni som spiller på våre nervetråder. Max Schreck i hovedrollen som den van-døde Nosferatu gjør også den beste vampyr tolkningen i filmens historie. Hans bidrag gjør filmen til en uforglemmelig opplevelse.

Selv om mange av dere film fans der ute fortsatt har problemer med å se en stum film, og noen til og med ikke kan utstå film i svart/hvitt. Bør dere allikeve unne dere denne opplevelsen. Nosferatu er et absolutt mesterverk, ikke bare for skrekk sjangren men for film totalt. Takket være filmfotograf Fritz Wagners magnetiske bilder vil bildet av grev Orlok på dekket av skipet, brenne seg fast i hjernen til enhver som ser filmen, for alltid.

Murnau benyttet en ikke helt gangbar metode, hverken etisk eller juridisk, i sin adapsjon av romanen. Dracula var fremdeles et beskyttet åndsverk da filmen ble spilt inn i 1921, og Stokers enke, Florence, satt på rettighetene. Murnau laget filmen uten å innhente hennes tillatelse, men sørget for å gjøre en rekke endringer i tilfelle det skulle oppstå noen juridiske problemer: Deler av handlingen ble flyttet fra London til Bremen og tusenvis av pestinfiserte rotter, som ikke forekommer i romanen, følger greven til Bremen. I 1925 fikk fru Stoker likevel rettens medhold i at alle negativer og kopier av filmen måtte tilintetgjøres. Heldigvis ble noen få kopier reddet, men disse var dessverre av svært dårlig kvalitet. Senere fant man imidlertid lengre og langt bedre opptak, og en restaurert versjon ble lansert.

Uttrykket Nosferatu er en modernisasjon av det Slaviske uttrykket, Nosufuratu, som igjen kommer av det Greske Nosophoros eller pestbærer. Noe som kommer tydeligere fram i Murnaus verk enn i den opprinnelige Dracula. Nosferatu er satt til 1838, året den virkelige pesten brøt ut og drepte en tallrik befolkning. Siden Nosferatu ser ut som en rotte og omgir seg med rotter i filmen symboliserer han ankomsten av en ukjent epedemi, som når den blir utrensket, rensker vekk trusselen mot menneskeheten samtidig...

(Vegar Berger Vannebo; www.filmlisten.no)

Svensken Lennart er gjestearbeider på utkikk etter jobb og får derfor jobben som flytter i Pilen Flyttebyrå. Sammen med unggutten Magnus kommer de til stadig opp i forviklinger på sine flytteoppdrag.