Fotografen Jeff har brukket benet og tilbringer døsige dager i rullestolen ved vinduet hvor han har fritt innsyn til naboene sine. Fra å være et kjedelig tidsfordriv, blir smugtittingen nærmest en besettelse når han får mistanke om at en av naboene muligens har tatt livet av sin kone.
Kikkermotivet går igjen i Hitchcocks verker, men har aldri blitt uttrykt så eksplisitt og effektfullt som i Vinduet mot bakgården: Kameraet forlater praktisk talt aldri Jeffs leilighet, slik at publikum har den samme begrensede synsvinkelen som Jeff - noe som gjør oss til aktive deltagere i Jeffs voyeurisme. Spenningen ligger i at all dramatisk handling utspiller seg på avstand, i mørke rom eller bak nedtrukne gardiner, og dermed først og fremst i Jeffs - og vår - livlige fantasi.