Den franske filmskaperen Jacques Tati tar med Playtime et vennligsinnet og humoristisk oppgjør med det moderne glass- og betongsamfunnet. Tatis lange og ulenkelige gjennomgangsfigur, Monsieur Hulot, forviller seg inn i en hypermoderne skyskraper hvor fremmedgjøringen føles total takket være moderne teknikk og design. Tati skildrer et døgn av Monsieur Hulots møte med den nye verden med en bemerkelsesverdig sans for fine detaljer og undefundige gags.

Tati ønsket å spille inn Playtime på Charles de Gaulle-flyplassen utenfor Paris. Da dette av praktiske grunner ikke var gjennomførbart, valgte Tati å bygge en tilnærmet fullskala glass- og betongbydel, "Tativille", til minste detalj. De enorme kostnadene dette medførte var en av grunnene til at filmen aldri innbragte noe overskudd.

Tati valgte å benytte 70mm som opptaksformat takket være formatets evne til å gjengi små detaljer. Imidlertid opplevde han at proporsjonene på det vanlige 70mm-bildet var for rektangulært - for bredt - for hans formål, så ytterkantene ble innmaskert i kameraet! Opprinnelig ønsket han sågar at filmen bare skulle bli tillatt vist i 70mm, men pga av det relativt lave antall 70mm-kinoer i verden, måtte han oppgi dette kravet