Murder, My Sweet er basert på Raymond Chandlers roman Farewell, My Lovely; en av i alt syv han skrev om privatdetektiven Philip Marlowe. Chandler er opphavsmann til brorparten av klisjeene som preger det kollektive bildet av privatdetektivenes verden. Den knallharde persiennebruken - sigarettrøykingen - den lakoniske monologen - de driftige damene; Chandler tok de grunnleggende bestanddelene fra Dashiell Hammet, kitschet dem opp og skapte en tradisjon som er like seiglivet som den er karikert.

Marlowe er en tøff type som ikke frivillig lar seg pille på nesen, men som desto oftere ender opp med å bli ufint behandlet av brorparten av dem som krysser hans vei. Så også i denne filmen; etter å ha blitt ansatt av en noe mindre enn gentlemannaktig type ved navn Moose Malloy i den hensikt å lete opp sistnevntes gamlekjærste, ender Marlowe opp med å bli slått- og dopet ned, buret inne og truet både hit og dit av – av elementer på begge (gitt at det bare finnes to) sider av loven. Men vår helt tar det da i alle fall som en mann, og i motsetning til Sam Spade skuffer han heller ikke publikums ønske om en i bunn og grunn edel og romantisk helteskikkelse.

Rollen som Marlowe spilles av Dick Powell. Powell er ikke et veldig berømt navn for ettertiden; han gjorde først karriere som syngende og dansende krølltopp i en rekke Hollywoodproduksjoner som selv idag på sitt beste vil kunne kalles ”lett underholdning”, før han med Murder, My Sweet fikk en ny vår som hardkokt og kynisk hovedrolleinnehaver. De andre rollene fylles også av – i alle fall i dag – mindre kjente skuespillere, og det er kanskje først og fremst dette som er skylden til at The Big Sleep av så mange holdes for å være den definitive Marlowefilmen. (Tromsø Filmklubb)

De som mener å ha peiling på sånt regner nemlig ikke bare Murder, My Sweet som en av de beste og viktigste av de tidlige noirfilmene, den blir også utpekt som den filmen som best greier å formidle stemningen og stilen i Chandlers bøker. Forfatteren skal også selv ha sagt at Powell er den skuespilleren som best matcher hans egen visjon av Marlowe.
Hvis du trenger flere gode grunner enn det til å gå og se en film, er du strengt tatt litt vel kravstor, men vi kan, om ikke annet, love spektakulære spesialeffekter.