The Princess Bride er en eventyrfilm for barn og voksne. Ikke ulikt de fleste Pixar og Dreamworksfilmene, balanserer den elegant mellom det barnevennlige til poenger bare de voksne får med seg. Den er spekket med kloke sitat som:”Who ever said life was fair? Where is that written? Life isn’t always fair.” til Monte Pythonske: ”Life is pain. Anyone who says differently is selling something”. Det beste med denne filmen er historien, dialogene og castingen. I tillegg er det noe flott og nostalgisk med 80-talls eventyrfilmer. Neverending Story, Labyrinth har også de samme elementene i seg. Man kan se at landskapet er filmet på blue screen, steinene er av papp, skuespillerne er sminket og monstrene er bare dukker. Men hva så? Historien er fengende og karakterene er morsomme. Og Jabba The Hutt i Return of the Jedi fra -83 knuser jo fjollete dataanimerte Jar Jar Binks fra The Phantom Menace fra -99 i troverdighet når som helst. For meg har det aldri vært om å gjøre at filmer skal være i superdigibluerayhdquality. Jeg vokste opp med å se på vhs kopier av kopier som var kopier fra en thailandsk kopioriginal. Min definisjon av tid i denne filmen, er utvilsomt 80 tallet, og rommet som følger med er ikke alltid like visuelt overbevisende. Men det er nostalgisk og ekte.(nfi.no/cinemateket)