Bernardo Bertoluccis erotiske psykologiske drama fra 1972 er en av de mest omdiskuterte filmene noensinne. Kunst eller pornografi - det var spørsmålet. Filmen har nok beholdt sin sjokkerende effekt også i dag, 20 år etter. To fremmede, Paul og Jeanne, møtes i en tom leilighet og har umiddelbart sex. En intens lidenskapshistorie utvikler seg. Paul er en middelaldrende husvert hvis kone nettopp har tatt livet av seg. Jeanne er en 25 år gammel jente som er på vei til å gifte seg, på leting etter leilighet. De to møtes kun i den tomme leiligheten, de forteller aldri hva de heter, eller snakker om livet utenfor rommet. De kommuniserer kun gjennom sin seksuelle adferd.

Siste tango i Paris, som var bannlyst i Bertoluccis eget hjemland Italia da den kom, utfordret nye filmatiske grenser fordi dens elskere kommuniserte gjennom sex, i stedet for å ha sex for å opphisse og tilfredsstille publikum. Pornografi-stempelet puristene ønsket å feste til filmen, kom mye fordi sex-scenene mellom Brando og Schneider var råere og mer direkte enn noensinne tidligere. Men filmen handler ikke om sex i seg selv, heller om en nedbrutt mann på randen av sammenbrudd. Som en reaksjon på sin kones selvmord, der han føler både fortvilelse, skyld og skam - begikk hun selvmord fordi han ikke var i stand til å vise henne sin kjærlighet? - ønsker han å adskille sex fra alt annet. Han forbanner Gud, sitt borgerlige liv, den utenforliggende verden og sitte eget navn for å unnslippe tyngdekraften og gli inn i en "sexistensiell" verden.

Det er vanskelig å ikke forbli fascinert og grepet av Siste tango i Paris. Det hviler noe skjebnessvangert, på samme tid dyrisk og barnslig, over de to elskernes handlingsmønster. De eksisterer kun i øyeblikket, det er som de deltar i et rituale av voksne barneleker; sofistikerte og perverterte versjoner av små barns utforskninger av egen seksualitet. Dette er sex adskilt fra romantikk. Her er andre krefter i sving. Er hun datteren han aldri har hatt, og han faren hun har mistet? Uansett; det er et spill der begge vil se hvem som kan holde det gående lengst. I begynnelsen får vi inntrykk av at Jeanne nærmest blir dratt inn i Pauls desperate dragsug. Men etterhvert skifter rollene. Alt mens byen Paris i brungule høstlige farger, Vittorio Storaros medrivende kameraarbeid og Gato Barbieris stemningsskapende jazz ligger bak og skaper den perfekte stemningen/settingen for deres tabuoverskridende seksualitet.

Bertolucci ble rimelig nok angrepet for å la Schneider være naken så og si hele filmen gjennom, mens han ikke tok med nakenscenene av Brando. Likevel, få vil motsi at Siste tango i Paris er den filmen hvor Marlon Brando virkelig viser seg selv, sårbar og naken, med sine mørkeste sider blottet. Gjennom scenene han selv skrev, gjennom improvisasjoner, ved å la publikum få være med på selve hans brutale skuespillerteknikk, blir vi med på en reise enda mørkere enn den vi blir med på i letingen etter Dr. Kurtz i Apokalypse Nå!. Den innflytelsesrike amerikanske filmkritikeren Pauline Kael hevdet at Brando hadde innført en ny dimensjon i skuespill på film: "Siste tango i Paris må være den sterkeste erotiske filmen noensinne laget, og det kan godt være den vil vise seg å være den mest frigjørende filmen noensinne laget. Bertolucci og Brando har forandret en kunstform".