I desember 1930 krysset Eisenstein grensen til Mexico sammen med sine faste medarbeidere Eduard Tissé og Grigorij Aleksandrov. Et år senere og med 60.000 meter filmopptak i boks, var Eisenstein klar til å begynne klippingen av det som kunne ha blitt hans største verk.

Med økonomisk støtte fra forfatteren Upton Sinclair gjorde den russiske filmtrioen en mengde opptak på en serie rundreiser i Mexico. Det som opprinnelig var en dokumentarfilmidé vokste i Eisensteins sinn til å bli et epos i flere episoder, om et folk og en historie han stadig ble mer og mer fascinert av. Sinclair supplerte Eisenstein med råfilm og fikk tilsendt stadig mer opptak tilbake. Men budsjettene begynte å sprekke og investorene ble usikre på hvilken vei det hele bar. Da Eisenstein omsider returnerte til Sovjetunionen ble råfilmmaterialet holdt igjen i USA med løfte om at det skulle sendes med neste båt. Det løftet ble aldri holdt. I stedet så investorene seg nødt til å sikre seg en eller annen form for fortjeneste fra opptakene og bestemte seg for å klippe filmen sammen på egen hånd. Et av filmhistoriens utilgivelige overgrep på filmkunsten var et faktum.

Eisensteins originale prosjekt under tittelen "Que viva Mexico" ble aldri fullført. I stedet opplevde man at hans materiale ble brukt til å lage en rekke usmakelige versjoner og sammenklippinger, hvor noen av dem fikk kinolansering. Mange år etter hans død ble råmaterialet i sin helhet returnert til Sovjet. I 1979 laget Grigorij Aleksandrov en rekonstruksjon av filmen som i dag regnes for å ligge nærmest opp til Eisensteins intensjoner. Under originaltittelen hadde den premiere ved filmfestivalen i Moskva samme år. Det er trist at Que viva Mexico, som flere andre av Eisensteins prosjekter, kun har blitt til ufullstendige restaureringer i ettertid. Selv om han aldri fikk mulighet til å fullbyrde sitt verk om Mexico, er det ingen tvil om at de inntrykk og inspirasjoner han fikk på sine reiser, levde med ham helt til hans død.