Forbidden Planet skiller seg ut fra det meste som ellers er gjort innenfor science fiction. Den er løselig basert på Shakespeares "Stormen", men plassert i år 2200 på planeten Altair-4. En ekspedisjon blir sendt ut fra jorden for å undersøke hva som har skjedd med en gruppe kolonister som ikke har gitt lyd i fra seg på mange år. Vel framme blir ekspedisjonen møtt av de eneste overlevende, Dr. Morbius og hans datter, Altaira. De andre ble drept av en mystisk kraft, som nå plutselig dukker opp igjen. Planeten har tidligere vært bebodd av en langt framskreden rase, men som tydeligvis brått ble borte. Deres teknologi og kunnskap er hinsides vår fatteevne, men svaret på den gåten som truer med å utslette ekspedisjonsmedlemmene ligger et eller annet sted i det de har etterlatt seg.

Flere faktorer enn et intelligent manus skiller Forbidden Planet fra datidens øvrige science fiction-filmer. Dens effekter og kulisser er storslagne, og fargene er et kapittel for seg. Musikkbruken representerer også et modig valg - til en Hollywood-produksjon å være: Vi får høre den første totalt elektroniske lydkulissen; ingen orkester eller smektende fioliner, kun elektroniske lyder. Den stemningen som dette gir er totalt utenomjordisk, og bidrar til at filmen føles moderne også i dag.