At en så tilsynelatende enkel handling skal kunne forårsake så mye hurlumhei er det bare å takke og bukke regissør- og skuespillerparet Tage Danielsson og Hans Alfredson for. De har utnyttet den fysiske komikkens spilleregler til ende for å lage den mest van(n)vittige komedie man kan tenke seg.

Handlingen i filmen er enkel nok. En rekke personer er på vei til en øy for å feire sommerkvelden med venner på deres hytte, men får problemer med å legge seilbåten inn til bryggen, og må inntil videre ankre opp utenfor bryggekanten. Men denne situasjonen er ikke holdbar. Hele hensikten med kvelden var jo å feire sommeren med et krepsekalas, og når krepsene befinner seg på land, spriten til havs og festdeltakerne er atskilt av 50 meter hav, blir det problemer. Så nå må de nyankomne med iherdig hjelp fra vertskapet inne på land forsøke å legge båten inn til bryggen. Enkelt, ja vel, men ustyrlig moro.

Att angöra en brygga kan sees på som en motsats til det ellers så grå sosialdemokratiske Sverige, og er et anarkistisk spark til "mønsterbruket". Det glade vanvidd hylles, og duoens skepsis mot paragrafer og retningslinjer viser seg også i filmen. Dette skjer blant annet ved at Danielsson lar en av hovedpersonene bryte filmens illusjon ved å henvende seg direkte til publikum. Nettopp denne uforutsigbarheten er en av filmens styrker - man vet aldri hva som kommer til å skje. Handlingen følger en slags surrealistisk logikk, der slapsticks og gags følger hverandre i en tilsynelatende tilfeldig rekkefølge.
(bergen-filmklubb.no)