Hjernen bak filmen er David Byrne, han som på scenen ligner en krysning mellom Anthony Perkins når han er psyko og Ivan Lendl når han smasher.
"Hey - I've got a tape I want to play." Med disse ord entrer David Byrne scenen alene med en akustisk gitar. Fra en liten kassettspiller dunker en hermetisk trommemaskin - rytmen til "Psycho Killer". Dette er Talking Heads anno 1977. I løpet av få minutter bygger det seg ut og opp: Flere folk på scenen, flere rytmer, svetten siler. Musikken varierer fra halv-psykotisk New York artpop, til energisk drivende hvit etnofunk. Og David Byrne er bare genial - både som sanger, performer, låt- og tekstskriver. Hans framtreden er spastisk og halvpsykotisk i det ene øyeblikket, elegant og humoristisk i det neste.
Med glimt i øyet framfører han sine egne smarte tekster om de rare menneskene rundt oss med en varme, ironi og tvetydighet som i hvert fall hensetter meg i en tilstand som ikke kan beskrives med et annet ord enn lykke. De oppe på scenen gjør noe så gammeldags som å leve for oss på lerretet, og videreformidler en lengsel - konkret formulert avslutningsvis i "Crosseyed and Painless". Byrne er drivende våt av svette, folk i salen danser, et nytt klimaks er nådd, og Byrne synger: "I-I-I am still waiting...".
Stop Making Sense er en oppfordring til å si ja i stedet for nei. Og den etterlater meg med et stort smil om munnen. Det er min definisjon av vidd.