Année dernière à Marienbad, L' / Anno scorso a, L'
(FRA, ITA 1961, 90 min)
I fjor i Marienbad / Last Year in Marienbad
Alain Resnais • Delphine Seyrig, Giorgio Albertazzi, Sacha Pitoëff, Françoise Bertin
I fjor i Marienbad vakte stor oppmerksomhet og ble emne for høylydt diskusjon da den første gang ble vist på filmfestivalen i Venezia i 1961. Noen avviste den som "pretensiøst nonsens", mens andre utropte den til et mesterverk av dimensjoner. Helt klart var det at Alain Resnais og Alain Robbe-Grillet sammen hadde laget et kontroversielt stykke filmkunst. I ettertid har filmen blitt betraktet som en av de mest gåtefulle filmer som noensinne er blitt laget. Det er en underlig verden Resnais og Robbe-Grillet tar oss med inn i: Et univers hvor selve tanken er det dominerende. Noen logikk i vanlig forstand er ikke å oppdrive. Hva er virkelighet og hva er fantasi? Filmens bilder, karakterer og rytme gir den en tvetydighet som nærmest avviser premissene for en tradisjonelt fortalt film.
Settingen i I fjor i Marienbad er et palass i barokkstil med store geometriske hager. En mann forsøker å overtale en kvinne til å forlate sin ektemann, noe hun i følge mannens påstand lovte å gjøre sist år i Marienbad. Kvinnen hevder derimot at hun aldri tidligere har truffet mannen. En rekke tilsynelatende tilbakeblikk leder oss til å forsøke å finne motiver og forklaringer på hva som har skjedd. Men hva er personenes subjektive visjoner, og hva er virkelige hendelser? Skaper vi som tilskuere vår egen virkelighet i filmen på samme måte som mannen forsøker å overbevise kvinnen om at de har møtt hverandre i fjor i Marienbad? Alain Resnais høstet stor anerkjennelse for sin debutfilm Hiroshima Mon Amour (1958). Det var etter denne filmen han fant ut at tiden var inne for å henvende seg til publikum med et annet filmspråk enn det han til nå hadde befattet seg med. Karakterenes mentale aktivitet skulle få en sentral plass, mens det handlingsmessige skulle ilegges liten betydning. Resnais regnes som en av regissørene i den franske nye bølgen på 50- og 60-tallet. Men først og fremst er han minnenes og forestillingenes billedskaper. I hans filmer finner vi et nettverk av tid og tanke - filmer der fortid, nåtid og fantasi veves sammen på en måte som har enkelte likhetstrekk med en del av Buñuels filmer.