'Melodrama' er et utskjelt begrep som ofte forbindes med klissete såpeopera. Men se på filmene til Pedro Almodóvar; vaskekte melodrama i innhold, tone og stil, og så langt fra "Falcon Crest" som det er mulig å komme. Almodóvar lager pastisjer hvor han klasker til med knæsje farger, smektende musikk og hylende hysteriske karakterer som reagerer på motgang med å enten gripe til flaska, pilleglasset eller pistolen. Almodóvar har lært mye av sjangerens mester, Douglas Sirk, som også hadde en dyp ironisk holdning til "over-the-top"-sjangeren han jobbet innenfor.
Melodramaet slik vi ser det i filmene til Sirk, Fassbinder og Almodóvar, er alt annet enn en naiv sjanger. Tvert imot; til forskjell fra en typisk blåøyd og idylliserende sjanger som musikalen for eksempel, er melodramaet proppfullt av håpløshet, desillusjon, tragedie og bitterhet. Kanskje er det nettopp den lekre og tiltalende formen som gjør det mulig å oppnå en estetisk nytelse i møte med disse bitre og triste historiene?
Written on the Wind er Douglas Sirks beste film, og langt mer enn et simpelt melodrama. Filmen handler om en familie av styrtrike oljemillionærer fra Texas, med to arvinger, sønnen Kyle og datteren Marylee, som driver faren fra vettet med sin utsvevende livsførsel. Kyle er selv-destruktiv og hard på flaska, Marylee er en notorisk nymfoman. Faren her mer tro på Mitch Wayne, Kyles beste venn og Marylees ulykkelige forelskelse, som er en langt mer stødig person enn de vinglete søsknene. Men vi øyner et lite håp for Kyle når han gifter seg med Lucy, slutter å drikke og får orden på livet sitt. Men det er som de sier: En tørrlagt alkoholiker er som en tikkende bombe...
Written on the Wind er filmet i ekstremt knæsje farger, tidvis på grensen til kitsch, men like ofte med en slags ekspresjonistisk uhygge. Det er en ekstremt lekker film, men også velpoengtert satire som radbrekker 'gode' amerikanske verdier.