I fjor i Marienbad vakte stor oppmerksomhet og ble emne for høylydt diskusjon da den første gang ble vist på filmfestivalen i Venezia i 1961. Noen avviste den som "pretensiøst nonsens", mens andre utropte den til et mesterverk av dimensjoner. Helt klart var det at Alain Resnais og Alain Robbe-Grillet sammen hadde laget et kontroversielt stykke filmkunst. I ettertid har filmen blitt betraktet som en av de mest gåtefulle filmer som noensinne er blitt laget. Det er en underlig verden Resnais og Robbe-Grillet tar oss med inn i: Et univers hvor selve tanken er det dominerende. Noen logikk i vanlig forstand er ikke å oppdrive. Hva er virkelighet og hva er fantasi? Filmens bilder, karakterer og rytme gir den en tvetydighet som nærmest avviser premissene for en tradisjonelt fortalt film.

Settingen i I fjor i Marienbad er et palass i barokkstil med store geometriske hager. En mann forsøker å overtale en kvinne til å forlate sin ektemann, noe hun i følge mannens påstand lovte å gjøre sist år i Marienbad. Kvinnen hevder derimot at hun aldri tidligere har truffet mannen. En rekke tilsynelatende tilbakeblikk leder oss til å forsøke å finne motiver og forklaringer på hva som har skjedd. Men hva er personenes subjektive visjoner, og hva er virkelige hendelser? Skaper vi som tilskuere vår egen virkelighet i filmen på samme måte som mannen forsøker å overbevise kvinnen om at de har møtt hverandre i fjor i Marienbad? Alain Resnais høstet stor anerkjennelse for sin debutfilm Hiroshima Mon Amour (1958). Det var etter denne filmen han fant ut at tiden var inne for å henvende seg til publikum med et annet filmspråk enn det han til nå hadde befattet seg med. Karakterenes mentale aktivitet skulle få en sentral plass, mens det handlingsmessige skulle ilegges liten betydning. Resnais regnes som en av regissørene i den franske nye bølgen på 50- og 60-tallet. Men først og fremst er han minnenes og forestillingenes billedskaper. I hans filmer finner vi et nettverk av tid og tanke - filmer der fortid, nåtid og fantasi veves sammen på en måte som har enkelte likhetstrekk med en del av Buñuels filmer.

Den spanske eksilfrihetskjemperen Diego befinner seg ikke bare rommessig langt fra Spania. Også tidssmessig er distansen stor: "Spania er ikke lenger drømmen fra 1936, men virkeligheten av 1965", utbryter han harmfull mot ideen om"det ulykkelige, heroiske og romantiske Spania". Spørsmålet melder seg: harhan gjennom sin kamp mot fascistregimet forsømt sin nåtid og sitt samliv med sin kone? (NFI)

I Hiroshima møtes en fransk skuespillerinne og en japansk arkitekt. I løpet av én natt utlever de en lidenskapelig forelskelse og betror hverandre sine livsskjebner. De elskende er ute av stand til å bli værende, ute av stand til å forlate hverandre, fortapt i et evig nå.

Alain Resnais ble med Hiroshima Mon Amour en av forgrunnsfigurene i den nye franske bølgen. Filmen er en gripende kjærlighetshistorie i atombombens skygge, etter Marguerite Duras Oscar-nominerte manus, om hvordan vår glemte, mørke fortid kan forme det nåværende og avgjøre vår fremtid. (Cover)

Ti år etter frigjøringen av nazistenes konsentrasjonsleirer dro Alain Resnais til de forlatte Auschwitz og Majdanek. Dette er en av de første cinematiske refleksjoner over Holocost. "Natt og tåke" kontrasterer stillheten i leirens tomme og forlatte bygninger med krigshistoriens bilder. Resnais undersøker menneskets sykliske natur i forhold til vold og antyder dermed et mildt sagt foruroligende faktum: dette kan skje igjen.