Like etter utgivelsen av det kritikerroste albumet Prairie Wind tok rockelegenden Neil Young publikum med storm på Nashvilles Ryman Auditorium, den historiske scenen til radioprogrammet Grand Old Opry. Her fremførte han levende tolkninger av både nye låter og gamle klassikere som Heart Of Gold og Harvest Moon. Omgitt av en håndplukket gruppe musikere, deriblant kona Pegi Young, og med spesialopptreden av gjestevokalist Emmylou Harris er dette Neil Young på sitt aller beste! Neil Young: Heart of Gold er festet til lerretet av regissør og Oscar-vinner Jonathan Demme og er et enestående musikalsk portrett av en artistsjel.

MUSIKERE:
Emmylou Harris (vocals, guitar), Ben Keith (band leader, steel guitar, DOBRO), Spooner Oldham (keyboards), Rick Rosas (bass), Grant Boatwright (guitar), Karl T. Himmel aOG Chad Cromwell (drums), Wayne Jackson of the Memphis Horns (trumpet), Pegi Young (vocals, guitar), Anthony Crawford (vocals, guitar), Diana Dewitt (vocals), Gary Pigg (vocals), Tom McGinley (tenor sax), Jimmy Sharp (guitar, vocals), Clinton Gregory (fiddle), Larry Cragg (guitar, banjo, trombone, fiddle, vocals, broom), the Fisk University Singers and The Nashville String Machine.

SONGS:

The Painter
No Wonder
Falling Off the Face of the Earth
Far from Home
It's a Dream
Prairie Wind
Here for You
This Old Guitar
When God Made Me
I am a Child
Harvest Moon
Heart of Gold
Old Man
The Needle and the Damage Done
Old King
Comes a Time
Four Strong Winds
One of these Days
The old laughing Lady


EKSTRAMATERIALE:
Bonus song: "He Was the King"
Seks korte dokumentarer - Fellow Travelers, Cruising with Neil, These Old Guitars, Cruising With the Players, Finishing Touches, Warming Up With Neil and the Jubilee Singers
Blast from the past: 1971 Neil Young performance on the Johnny Cash Show

Melvin ønsker å bli månedens melkemann. Han kan ikke styre penger og mister istedet både bil og kone. Han møter Howard Hughes som han tror er en gammel fyllik. Denne testamenterer Melvin 156 mill. dollar, penger han aldri får.

Andrew er en ung advokat med en lysende framtid foran seg i et mektig firma. Men så blir han rammet av sykdommen AIDS, noen viktige saksdokumenter forsvinner sporløst, og Andrew får sparken på grunn av slurv. Selv mener han at det hele er et komplott, der den egentlige grunnen for avskjedigelsen var hans sykdom, og det faktum at han erkjenner åpenlyst sitt homofile samliv med Miguel. Han saksøker firmaet for usaklig oppsigelse, og oppsøker den svarte advokaten Joe Miller. Joe har foraktfulle fordommer overfor homofile, og skyver Andrew fra seg. Ved en senere anledning blir han vitne til diskriminering av den unge syke mannen, og han velger å stille i rettssalen for Andrew. En lang slitsom rettsak følger der ubehagelige episoder nødvendigvis trekkes fram i all offentlighet. (NFI)

En psykopat kalt "Buffalo Bill" er ettersøkt for å ha drept og flådd seks kvinner. Den ferske FBI-agenten Clarice Starling (Jodie Foster) settes på saken, og i et forsøk på å forstå massemorderes psyke oppsøker hun Dr. Hannibal Lecter (Anthony Hopkins) på Chesaspeare Hospital for the Criminally Insane. Lecter er en seriemorder med gode manerer og en gourmet med eksotiske smakspreferanser (han spiser ofrene sine "...with some fava beans and a nice chianti"). Før han ble tatt for drap og konsumering av ni mennesker var han også en høyst respektert psykiater, noe som danner grunnlaget for den intense spenningen som oppstår mellom ham og Starling. Hun er tydelig fascinert over denne høyst intelligente, men notorisk onde, herremannen, og på en mesterlig måte skildrer Jonathan Demme hennes følelser i skjæringspunktet mellom fascinasjon og frykt.

Handlingen i Nattsvermeren beveger seg således på to plan: jakten på Buffalo Bill og forholdet mellom Starling og Lecter. Den første - krimhistorien - blir nesten underordnet den andre, mer psykogiske handlingslinjen. Lecters hode er briljant, om enn aldri så pervertert. Han resonnerer logisk og fremstår som en slags overmenneskelig allvitende skapning som nyter andres smerte som dop. Med systematisk psykoanalyse avslører han Starlings indre demoner med åpenbar nytelse. Han peker på hennes svakheter og problemer, og leser fortiden hennes som en åpen bok: "Who was your father? Was he a coal miner? A farmer? Oh, how quickly the boys found you, all those sticky tedious fumblings in the back seats of cars while you could only dream of getting out, getting all the way out, gett ing all the way to the F...B...I..."

Nattsvermeren er et produkt fra folk som kan sakene sine. Fingernemme Jonathan Demme har gått gradene og blitt en særdeles velskolert og genrebevisst regissør. Jodie Foster og (spesielt) Anthony Hopkins bør også berømmes for sine nærgående portretter av psykologisk sammensatte karakterer. Begge fikk Oscar for sine roller.

Charles Driggs er nyutnevnt visepresident i et advokatfirma og er like konservativ som sine stivede skjorter og stripete dresser. En dag treffer han en ung, vakker og temmelig utflippet dame ved navn Lulu. Med en nervøs deilig spenning i magen, blir han med henne på en vill tur. Lulu åpner Charles' innerste fantasier og gjør ham til en ny mann. Hun tar ham med seg til hjembyen der hun plutselig skifter navn – og hårfarge. Charles blir introdusert til hennes familie som hennes ektemann, noe en annen mann, Ray, ikke blir spesielt glad for. Det blir en kamp mellom Charles og Ray om en kvinne som ingen av dem helt vet hvor de har. Ingen av dem vil bakke ut – og en av dem er en psykopat med en fortid i fengsel...

Hjernen bak filmen er David Byrne, han som på scenen ligner en krysning mellom Anthony Perkins når han er psyko og Ivan Lendl når han smasher.
"Hey - I've got a tape I want to play." Med disse ord entrer David Byrne scenen alene med en akustisk gitar. Fra en liten kassettspiller dunker en hermetisk trommemaskin - rytmen til "Psycho Killer". Dette er Talking Heads anno 1977. I løpet av få minutter bygger det seg ut og opp: Flere folk på scenen, flere rytmer, svetten siler. Musikken varierer fra halv-psykotisk New York artpop, til energisk drivende hvit etnofunk. Og David Byrne er bare genial - både som sanger, performer, låt- og tekstskriver. Hans framtreden er spastisk og halvpsykotisk i det ene øyeblikket, elegant og humoristisk i det neste.
Med glimt i øyet framfører han sine egne smarte tekster om de rare menneskene rundt oss med en varme, ironi og tvetydighet som i hvert fall hensetter meg i en tilstand som ikke kan beskrives med et annet ord enn lykke. De oppe på scenen gjør noe så gammeldags som å leve for oss på lerretet, og videreformidler en lengsel - konkret formulert avslutningsvis i "Crosseyed and Painless". Byrne er drivende våt av svette, folk i salen danser, et nytt klimaks er nådd, og Byrne synger: "I-I-I am still waiting...".
Stop Making Sense er en oppfordring til å si ja i stedet for nei. Og den etterlater meg med et stort smil om munnen. Det er min definisjon av vidd.