Regissøren av Vår, sommer, høst, vinter ... og vår er tilbake med en ny, makeløs film om kjærlighet og individets plass i verden. Overalt hvor den har vært vist, har Bin Jip - Tomme hus vunnet premier og fått selv de mest blaserte filmkritikere til å gå av skaftet i begeistring.

En ung mann bryter seg inn i folketomme hus. Han stjeler ingenting, han bare lever beboernes liv en tid. Han vasker klærne deres, prøver sengene og tar bilder av seg selv som bevis på at han har vært der.

En dag kommer han inn i et hus som ikke er like tomt som først antatt. Ei kone som blir mishandlet av mannen sin er lydløst tilstede. Undrende følger hun med på hva han gjør, og snart har de en ordløs kontakt. Mannen i huset kommer hjem, og vår venn forstår at han har et ansvar for hennes sikkerhet. Han tar henne med seg fra hus til hus.

Regissør Kim Ki-duk er en mann som ikke er redd for å slenge ubehageligheter opp på lerretet om det er en mening bak det hele, noe han ettertrykkelig demonstrerte i The Isle (OIFF 2000). I Bad Guy tar han på seg dykkermasken og svømmer ned til bunnen av et av Koreas red light-distrikter. Sunwha er en vakker student som kan gjøre hvem som helst besatt. En dag blir hun overfallt og kysset voldsomt på åpen gate. Hun kjenner ikke overgriperen, men han er den fryktede gjenglederen Hangi. I sinne gir hun igjen med slag og spytt. Fornedrelsen er total og Hangi bestemmer seg for å hevne seg. Ved å anklage Sunwha for tyveri skal han kunne tvinge henne til prostitusjon. Hangi blir raskt fascinert av Sunwha. Trollbundet iakttar han alt hun gjør gjennom et enveisspeil, hvordan hun mister jomfrudommen til sin første kunde og den smertefulle forvandlingen til et rutinert ludder. Jo mer hun lider, desto mer øker hans besettelse. Og selv om hun ikke vil det, vokser også hennes avhengighet av ham. Snart finnes det bare en utvei…
Bad Guy er langt fra en moralpreken, men snarere et forsøk på å forstå voldeligheten og mangelen på menneskelighet som oppstår innenfor en sosial klasse som nektes de mest nødvendige behov. Filmen demonstrerer nok en gang med stor styrke og overbevisning Kims hang til å betrakte våre mørke sider med en avslørende, men også humoristisk lupe. En filmopplevelse av det riktig sterke slaget. (Cover, NFI)

Det herskende motivet i denne filmen er de to fiskekrokene som møter hverandre og former et hjerte, sa Kim Ki-duk selv om The Isle. I sin fjerde film vender han tilbake til det sado-masochistiske forholdet mellom mann og kvinne.
Hyun-shik møter den stille og mystisk kvinnen Hee-jin på en avsidesliggende innsjø full av flytende hytter lenket fast til bunnen. I ensomhet på vannet blir de elskere og forlater litt etter litt den menneskelige verden. Det kraftfulle fysiske forholdet deres øker stadig i spenning, bygget på samspillet mellom seksualitet og død. Nærheten mellom kroppene deres tillater ikke den typen følelser som er blitt til av sosiale konvensjoner. Vann og blod gnager seg gradvis forbi tyngden fra fortiden og alt annet som ikke er på linje med en instinktiv og ordløs lidenskap, en lidenskap som igjen skaper begjær, misunnelse og raseri. The Isle er full av fengslende bildesekvenser, og forsterker ryktet til Kim Ki-duk som filmskaperen som uttrykker seg gjennom bilder.

Kim Ki-Duks prisvinnende film Vår, sommer, høst, vinter... og vår har fått et stort publikum verden over til å senke skuldrene, puste saktere og elske sin neste på ny. Mange filmer prøver, men få lykkes. Denne greier det med letthet! I denne nærmest overjordisk vakre filmen følger vi to munker, en ung og en gammel, i arbeid, lek og læring. De bor i et ørlite flytende kloster, og gjennom årstidenes (og årenes) gang får også publikum en opplevelse av livets enorme verdi, tilværelsens skjønnhet og menneskets dumhet og ikke minst visdom.

Vi får se blendende vakre bilder av et fjellandskap i skiftende årstider. Mer enn det, får vi se et forbløffende komplett spekter av menneskelige følelser. Her er alt med, og alt er ekte og riktig. Det er slett ikke verst på sirka hundre minutter, men Kim Ki-Duk får det til ved å konsentrere materien. Filmens tempo er også godt tilrettelagt for ettertanke, og denne ettertanken sitter igjen lenge etter at filmen er over.

Vår, sommer, høst, vinter... og vår har altså mye å lære oss om oss selv. Selv om den dreier seg om to buddhistmunker i et fjernt område av Sør-Korea, er alle dens lærdommer og innsikter like relevante for unge forelskede reklamefolk, middelaldrende enslige bønder og pensjonerte journalister i det fjerntliggende og kalde oljelandet Norge.