Vi befinner oss i et depresjonstynget Berlin like etter 2. Verdenskrig. Den 12-årige gutten Edmund sliter med å skaffe familien sin mat, ettersom hans storebror gjemmer seg for de allierte og hans far er syk. Når faren havner på sykehus blir det en munn mindre å mette, og gutten spør sin homoseksuelle og nazistiske lærer, om hva man kan gjøre for ikke å få faren utskrevet. Svaret han får skinner av nazismens pragmatiske menneskesyn, som leder gutten til å foreta et tragisk og ugjenkallelig valg.
Det finnes ikke et glimt av håp i Rossellinis Tyskland, år null, som mer enn noe annet er en misantropisk samtidsskildring av et folkeslag som lot seg drive ut i katastrofen, etter å ha blitt forført av en fordervet ideologi. (NFI)

Paisà har vunnet en rekke priser, blant annet Anica-pokalen ved den XI. Festivalen i Venezia i 1946. Paisà er et verk av Roberto Rossellini med Sergio Amidei og Federico Fellini på listen over medarbeidere. Den utgjør annen del i trilogien om krigen, og stiller seg i mellom Roma città aperta og Germania, anno zero. Filmen er inndelt i seks episoder som er atskilt ved hjelp av ulik narrativ profil, og handler om de allierte troppenes ferd gjennom halvøya, fra landsettingen på Sicilia i juli 1943 til Posletta vinteren 1944, få måneder før krigen var over.

Den røde tråden i Paisà er krigen og dens direkte og indirekte følger for personene. Alle de seks episodene omhandler historier som med varierende toner fra det sentimentale til det tragiske, skildrer møter mellom de amerikanske soldatene og italienerne, de såkalte paisà – som de kjælent og ironisk blir kalt av frigjørerne. Fra paisà’ til paisà’, fra fortelling til fortelling løper kameralinsen, over et landskap som så gløder av krig, så er impregnert med oppløsning og desperasjon. Den trenger inn som en kniv mellom partene i kampen, stirrer så de ene så de andre i hvitøyet; så de mennene som er grådige på frihet, så de nedkjempede soldatene.

Fortellingen, som tilsynelatende er oppstykket, trenger ned i historiens hverdagslige dimensjon og avbilder tragedien til et helt folk som er nødt til å gi sine vitnesbyrd om det nåværende innen de kan gi seg i kast med gjenoppbyggingen.

Rossellini startet arbeidet med Roma, åpen by allerede i 1944. Han filmet i det skjulte fra tak og biler, og ønsket å fange spenningen i Roma under nazi-okkupasjonen og vise den italienske motstanden så autentisk som mulig.
Dårlig råfilm ga en røff bildekvalitet, noe som gjorde at filmen fikk et dokumentarisk preg. Men det var nettopp røffheten og upolertheten som ble filmens styrke.

Rom - åpen by forteller historien om en gruppe mennesker under de siste dagene av den tyske okkupasjonen. Motstandslederen Manfredi er på flukt fra Gestapo og søker tilflukt hos den gravide Pina. Da hun prøver å sette seg til motverge
mot at hennes forlovede Francesco blir tatt til fange av nazistene blir hun imidlertid brutalt skutt ned. Manfredi finner seg et nytt gjemmested, men det viser seg at det er viktig å vite hvem kan plassere sin tillit hos.

I Roma, åpen by, samt filmene Paisan (1946) og Tyskland år null (1947) tar Rossellini for seg individets kår i den hardt pressede sosiale konteksten i perioden rundt krigens slutt. Humanismen står i høysetet og egenskaper som tillit, solidaritet og selvoppofrelse er nødvendige for ikke å bukke under.
Filmen vant prisen for beste film ved Cannes-festivalen i 1946 og står i en sentral posisjon i filmhistorien.

Med sin forankring i en konkret historisk realitet, det lite kunstferdige preget, den episodiske strukturen, location-bruken og fraværet av profesjonelle skuespillere markerte den starten på den italienske neorealismen. Til tross for dette: Roma, åpen by er ikke et forsøk på å skape objektiv, nøytral filmkunst. Dette er spesielt tydelig i scener som grenser mot det melodramatiske, og i den emosjonelt ledende musikkbruken. Men tonen og stemningen preges uansett av det umiddelbare, det umanipulerte og det realistiske. (NFI)

EKSTRAMATERIALE:
Documentary on the making of the film ´The Children of Rome Open City´

Til tross for en noe lunken mottakelse både i Italia og USA, har Reise i Italia ikke bare blitt stående som en av Rossellinis beste filmer, men som en av de beste europeiske filmene overhodet. "Det er fem eller seks filmer i filmhistorien," skrev en henført Jean-Luc Godard i Cahiers du cinéma, "som man kun vil omtale ved å si "Dette er den vakreste filmen som noen gang er laget." For det finnes ikke større komplimenter. Hva mer skal man si om Tabu (Murnau), om Reise i Italia eller om Le carrosse d'or (Renoir)?" I 1955 rangerte kritikerne i Cahiers Reise i Italia høyere enn både Dreyers Ordet, Hitchcocks Rear Window og Fellinis La Strada. (NFI)

EKSTRAMATERIALE:
Director Biography
Commentary by Film Historian Laura Mulvey