Den amerikanske produsenten Jeremiah Prokosch inviterer manusforfatteren Paul Laval til å samarbeide om en filmatisering av Odysséen. Prokosch uttrykker sterk misnøye med regissøren, Fritz Lang. I mellomtiden forteller Pauls kone, Camille, at hun [Plakat. Engelsk tittel.] forakter sin mann. Grunnene til dette er uklare, men én årsak er nok hans tilsynelatende likegyldighet med at hun har en affære med Prokosch. At Paul lar dette skje uten å gripe inn, kan skyldes at han tror Camilles forhold til en maktperson kan hjelpe til i hans ambisiøse karriereplaner. I vakre omgivelser på Capri fortettes dette dramaet, samtidig som man forstår mer og mer av Godards forhold til filmens verden.

Godard peker i Le mépris på forholdene filmarbeidere må jobbe under, slik han opplever det. Ved å la Jack Palance spille produsenten, en skuespiller som vanligvis identifiseres med en typisk film-noirgangster, sier han mye om sitt syn på produsenter. Prokosch er en arrogant og nærmest [Brigitte Bardot] fascistisk karakter som symboliserer den økonomiske siden av filmindustrien. Han understreker den makten han har ved blant annet å si: "Når jeg hører ordet kultur, tar jeg frem sjekkheftet." Foruten at referansen til Goebbels' berømte sitat aksentuerer Prokosch' fascisme, viser det også hans holdning til kunst: Det er en vare som skal ut på et marked og selges.

Hvis Prokosch personifiserer den kulturelle barbar, er Lang hans rake motsetning. Han er filmverdenens opphøyde og ærlige skikkelse, og er den eneste virkelige helt i Le mépris. Lang ønsker å lage en film som reflekterer noe av den homeriske storslagenhet, mens Prokosch på sin side vil ha et pent og kunstnerisk innpakket show.

Bertolt Brecht var Langs venn og kollega, og han blir av Lang også sitert i filmen. Fritt oversatt, lyder sitatet:

Hver morgen for å tjene mitt brød
Jeg går til løgnenes marked
Og håpefullt tar min plass
Sammen med selgerne

Det blir fremhevet at kunstneren i det kapitalistiske samfunn ikke har så mange andre valg enn å være en aktør på markedet. Regissøren har i filmverdenens system ikke så mange andre muligheter, og må finne seg i finansielle manipulasjoner og andre krumspring fra produsentene.

Foruten at Brecht blir sitert, viser også Le mépris til hans teori og praksis om at kunsten skal avdekke metodene for sin egen konstruksjon. Filmen dokumenterer prosessen frem mot den ferdige film: manusskriving, jakten på innspillingssted, øvinger, fotografering og så videre. Filmen blir et resultat av talløse valg av praktisk og estetisk karakter. (cinemateket-usf.no)