Den amerikanske produsenten Jeremiah Prokosch inviterer manusforfatteren Paul Laval til å samarbeide om en filmatisering av Odysséen. Prokosch uttrykker sterk misnøye med regissøren, Fritz Lang. I mellomtiden forteller Pauls kone, Camille, at hun [Plakat. Engelsk tittel.] forakter sin mann. Grunnene til dette er uklare, men én årsak er nok hans tilsynelatende likegyldighet med at hun har en affære med Prokosch. At Paul lar dette skje uten å gripe inn, kan skyldes at han tror Camilles forhold til en maktperson kan hjelpe til i hans ambisiøse karriereplaner. I vakre omgivelser på Capri fortettes dette dramaet, samtidig som man forstår mer og mer av Godards forhold til filmens verden.

Godard peker i Le mépris på forholdene filmarbeidere må jobbe under, slik han opplever det. Ved å la Jack Palance spille produsenten, en skuespiller som vanligvis identifiseres med en typisk film-noirgangster, sier han mye om sitt syn på produsenter. Prokosch er en arrogant og nærmest [Brigitte Bardot] fascistisk karakter som symboliserer den økonomiske siden av filmindustrien. Han understreker den makten han har ved blant annet å si: "Når jeg hører ordet kultur, tar jeg frem sjekkheftet." Foruten at referansen til Goebbels' berømte sitat aksentuerer Prokosch' fascisme, viser det også hans holdning til kunst: Det er en vare som skal ut på et marked og selges.

Hvis Prokosch personifiserer den kulturelle barbar, er Lang hans rake motsetning. Han er filmverdenens opphøyde og ærlige skikkelse, og er den eneste virkelige helt i Le mépris. Lang ønsker å lage en film som reflekterer noe av den homeriske storslagenhet, mens Prokosch på sin side vil ha et pent og kunstnerisk innpakket show.

Bertolt Brecht var Langs venn og kollega, og han blir av Lang også sitert i filmen. Fritt oversatt, lyder sitatet:

Hver morgen for å tjene mitt brød
Jeg går til løgnenes marked
Og håpefullt tar min plass
Sammen med selgerne

Det blir fremhevet at kunstneren i det kapitalistiske samfunn ikke har så mange andre valg enn å være en aktør på markedet. Regissøren har i filmverdenens system ikke så mange andre muligheter, og må finne seg i finansielle manipulasjoner og andre krumspring fra produsentene.

Foruten at Brecht blir sitert, viser også Le mépris til hans teori og praksis om at kunsten skal avdekke metodene for sin egen konstruksjon. Filmen dokumenterer prosessen frem mot den ferdige film: manusskriving, jakten på innspillingssted, øvinger, fotografering og så videre. Filmen blir et resultat av talløse valg av praktisk og estetisk karakter. (cinemateket-usf.no)

Jean-Paul Belmondo spiller Ferdinand Griffon, en mann som er misfornøyd med sitt ekteskap. På vei hjem fra et middagsselskap forelsker han seg i barnevakten, den fortryllende Marianne. Sammen bestemmer de seg for å flykte fra Paris, og med Mariannes tidligere gangstervenner i hælene legger de ut på en reise full av kjærlighet, penger og mord.

Som flere av Godards tidligere filmer handler Min venn Pierrot om mennesker som forsøker å finne hverandre, og som bryter opp fra en verden hvor de ikke klarer å tilpasse seg. Fokuset i filmen er refleksjon og forholdet mellom drøm og virkelighet. Historien og karakterene underordnes filmens fragmentariske rytme, noe som understrekes av en intens klipperytme og jump-cuts. Et eksempel på dette er scenen hvor Ferdinand våkner i Mariannes leilighet og sier hennes navn, Marianne Renoir. På samme tid klippes det til et bilde av en dydig pike - et Renoir-maleri. Piken i maleriet blir Ferdinands mentale bilde av Marianne. I neste bilde, derimot, er Marianne plassert mellom to av Picassos fasetterte kvinneportrett. Den virkelige Marianne er en splittet person, og dette understrekes i en scene hvor Marianne vandrer sorgløst forbi et lik og en våpensamling mens hun synger en kjærlighetsvise.

Min venn Pierrot står som et skille mellom Godards svart/hvitt-film og de senere metafilmene. Godard har sagt at den eneste måten man kan kritisere film, er ved å lage en selv. Flere av filmene hans er selvrefererende, enten det er til film som medium, eller til hans tidligere filmer. Noe som preger Godard og andre nybølgeregissører, er at han ikke forsøker å legge skjul på produksjonen i filmen; skuespillerne kan henvende seg direkte til publikum og omgi seg med referanser til film og andre medier. Tilskueren blir på denne måten aktivisert, og tvinges til å fundere på forholdet mellom virkelighet og fantasi, et tema som er gjennomgående i Godards filmografi. Min venn Pierrots filmrefererende tendens understrekes av den amerikanske regissøren Sam Fullers cameo, hvor han forklarer at hans neste film skal handle om kjærlighet og hat. (cinemateket-usf.no)

Agenten Lemmy Caution reiser til Alphaville for å ta til fange eller uskadeliggjøre Dr. von Braun. Von Braun har noen år tidligere forlatt De Ytre Land, og er nå ansvarlig for Alpha-60, datamaskinen som styrer Alphaville. Da Lemmy Caution møter sin kontakt i byen, finner han ham døende på et lugubert hotell.

Med Alphaville fortsatte Godard å utfordre etablerte filmgenre, denne gangen science-fiction filmen. Godards bidrag er så visst ikke utpreget effektfullt, snarere stiliserer og forenkler han ved å trekke ut og destillere visse aspekt i sin samtids omgivelser, og skaper med det en tidløs atmosfære. Det er derfor tvilsomt om Alphavilles univers er å betrakte som en fremtidsvisjon, det gir mer mening i å snakke om en parallell, ikke-identisk verden. I Alphaville eksisterer ikke kunst, tradisjonene er ødelagt og fortid og fremtid er begreper uten mening. Byens innbyggere har blitt redusert til automater.

Godard blir vanligvis ansett for å være en intellektuell filmregissør, noe som ikke er helt uproblematisk. Visst setter hans filmer intellektuelle krav til sine tilskuere, men dersom en intellektuell er en person hvis fornuft alltid har full kontroll, er Godard ikke det minste intellektuell. Han er tvert imot av de mest instinktive og spontane regissører, en som våger å følge sine innfall og har mot til å gjøre hva han vil, når han vil. Nettopp egenskaper som blir undertykt hos Alphavilles beboere. (cinemateket-usf.no)