Året er 1914. En luksusdamper er på vei over Atlanterhavet med et celebert operaselskap ombord. De fortsetter sin overdådige livsstil tross verdenskrigens utbrudd. Men katastrofen ligger latent også for de priviligerte når skipet må ta opp en gruppe serbiske flyktninger. Karnevalistisk og med klare referanser til stumfilmen skaper Fellini en fabel over en nær men forgangen epoke i historien.

Den ytre handlingen i Giliap er enkel. En ung mann ankommer en mellomstor svensk by og ansettes som servi¬tør på det nedslitte Hotell Busarewski. Han får etter hvert navnet Giliap, men vi får aldri vite noe om hans bakgrunn eller hvor han kommer fra. På hotellet arbeider også en eldre småkriminell altmuligmann, Gustav "Greven" Svensson, og en ung servitrise, Anna. Hotell Busarewski er som en egen avlukket verden, med sine egne lover og regler, og før han vet ordet av det har vår mann rotet seg inn i et trekantdrama som vanskelig kan få et heldig utfall.

Med Giliap ønsket Andersson å utdype samfunnskritikken som lå til grunn for debutfilmen - den unisont hyllede En kjærlighetshistorie (1970). Men filmen er ikke noe tidstypisk marxistisk angrep på Folkhemmet. Om det ligger en samfunnskritikk der er den ikke først og fremst rettet mot det svenske samfunnet; snarere handler det om Europa og Den Vestlige Verden som sådan. Giliap er først og fremst en karakterskildring og en tilstandsrapport, og har mye til felles med epokegjørende verk av franske forfattere som Albert Camus og Jean-Paul Sartre. Filmen ble da også en regelrett hit i Paris.

Det mest oppsiktsvekkende med Giliap er imidlertid hvordan den ble mottatt i hjemlandet. Publikum lot simpelthen være å møte opp, og i pressen fikk filmen og regissøren så hard medfart at det skulle gå 25 år før Andersson laget en ny spillefilm. En slik mottagelse kan være vanskelig å forstå i en tid der den eneste medieomtalen en film får er en forbrukeropplysningsmessig vurdering av dens relative underholdningsverdi. Giliaps trøstesløse fremstilling av tilværelsens uutholdelige håpløshet maktet dog på mystisk vis å provosere, irritere og indignere svenskene langt utover det man skulle tro var mulig.

På tross av sine åpenbare kvaliteter har Giliap i stor grad forblitt en glemt film. Selv etter Anderssons internasjonale gjennombrudd med Sanger fra andre etasje er det sjelden man får anledning til å se den på det store lerretet, og inntil ganske nylig var den heller ikke tilgjengelig som kjøpefilm. Giliap er mørkere og mer kompromissløst defaitistisk enn resten av Anderssons filmer, og nettopp derfor er den verdt å se. Det lages ikke lenger filmer som dette i Skandinavia. (bergen-filmklubb.no)