"Ansiktet" er en analytisk film hvor illusjonisten Vogler og hans trupp representerer kunsten og hans mostander konsul Egerman står for samfunnet og ikke minst kritikerne.

Ansiktet er ikke blant Bergmans best kjente filmer, men den er definitivt av de mest underholdene filmene han har laget. I store deler fungerer den som en komedie, men nøkkelscenen i slutten av filmen er pur horror. Dette er eneste gangen av Bergman så tydelig har benyttet seg av konvensjoner fra horrorfilmen og det fungerer svært godt.

Max von Sydow spiller magikeren Vogler som leder en trupp med ulike raringer. På flukt fra gjeld og tiltaler for blasfemi, søker de tilflukt i gården til Dr. Vergerus. Han er en rasjonalitetens mann, men møtet med Vogler får dramatiske konsekvenser for begge to. (Trondheim filmklubb)

Det er begynnelsen på 1900-tallet. I en liten svensk by får vi følge familien Ekdahl som domineres av en rik og begravet snke og hennes tre sønner. Sønnen Oscar driver sammen med sin kone Emilie det lokale teateret. Paret har også to barn: fanno og Alexander. Oscar dør en tidlig død, og enken hans gifter seg med biskopen i byen og flytter med barne til hans spartanske og strenge hjem. Et helt nytt liv venter Fanny og Alexander, og vi følger dem og den øvrige familien gjennom sorg og glede, lys og mørke i Bergmans hyllede film. Fanny og Alexander er filmen som tok verden med storm. Den har vunnet utallige priser, bl.a Oscar, Golden Globe, Guldbagge, BAFTA Award og en pris ved filmfestivalen i Venezia.

Døden og skammen, sorgen og hevnen
Jungfrukällan er basert på en legendevise fra 1300-tallet. Det er en film om vold og ubarmhjertig hevn, men også om religiøs tro. Legenden handler om å overvinne døden og akseptere livet som det er, om å leve til tross for skammen, om å overvinne skammen. (Cover)

Ekteparet Erneman sliter med sitt samliv etter 15 år. De er glidd fra hverandre; David leker doktor med en av sine pasienter og Marianne har tatt opp den røde tråden med sin tidligere elsker Carl-Adam. Tilfeldigvis er Carl-Adam Davids beste venn, og det varer ikke lenge før sjalusiens grønn troll løfter sitt hode. Begynnelsen på en dameroman kan man si om denne innledningen, men siden regissøren er Bergman får vi presentert et moralsk stykke skuespillervirtuositet. Fremført av noen av Sveriges største karakterskuespillere, som til sammen har vært bærebjelkene i svensk etterkrigsfilm. Forvent skuespillerkunst, dialogperfeksjonisme og en dristighet i tematikk som ikke årstallet skulle tilsi.

"Hvorfor er Gud stille?" er et av spørsmålene som stilles i den andre filmen i Bergmans trilogi som tar for seg det metafysiske spørsmålet om menneskets plass i Guds univers (de to andre filmene er Såsom i en spegel og Tystnaden).

Handlingen utspiller seg på den svenske landsbygda, hvor pastor Thomas Ericsson sliter med en menighet som blir stadig mer glissen. Snart er det bare noen få igjen, blant dem en kvinne som er dypt forelsket i ham. Hans egen tro er også vaklende, og han har ingen svar å gi fiskeren Jonas Persson, som kommer til presten for å snakke om sin frykt for atombomben. Det eneste presten kan tilby, er usikkerhet og tvil.

Tre kvinner med forskjellige bakgrunn er pasienter på en fødselsklinikk. De blir godt kjent med hverandre, og oppholdet får stor betydning for deres videre liv.

Intens, sensuell og selvransakende er Persona, Bergmans høyst intime blottleggelse av kunsten - dens falske mystikk og magi. Filmen er et studie i forstillelse og tomhet, i avstand og nærhet mellom to kvinner, hvor grensene mellom drøm, tanke og virkelighet er utvisket.

Persona er et resultat av og en konklusjon på Bergmans dyptgripende kunstneriske og personlige krise i forbindelse med hans stilling som teatersjef på Dramaten i perioden 1963-66. "Jeg har en eller annen gang erklært at Persona reddet mitt liv. Det er ingen overdrivelse. Hadde jeg ikke orket å lage den, hadde jeg sannsynligvis vært slått ut for godt", sa Bergman.

Analogt med sin egen kunstneriske isolasjon, lar Bergman skuespilleren Elisabeth Vogler forkaste enhver rolle. Trett av løgner, hykleri og skinnliv, avviser hun sin egen stemme - hun vil ikke være usann. På sykehuset, og senere på legens sommersted, blir hun tatt hånd om av en alminnelig ung kvinne, sykepleieren Alma. Stilt overfor Elisabeths taushet erfarer Alma en sjelelig oppvåkning. Hun blir oppmerksom på kløften mellom sine naive forestillinger om livet og sine faktiske handlinger. Et morbid forvandlingsspill finner sted mellom de to kvinnene, et spill som dels er en intellektuell lek med identiteter, og dels er erotisk ladet.

I sine filmer beskriver Bergman ofte kunstneren som den utnyttede og fornedrede part. I Persona antyder han imidlertid kunstens kannibalistiske karakter. Taus og iakttagende, uten medfølelse og engasjement suger, Elisabeth inspirasjon og næring fra Alma, som frimodig og fortrolig forteller om sitt liv. Persona utmerker seg ved dens ukonvensjonelle formspråk. Som Godard så ofte har gjort, avslører Bergman i Persona filmmediets iboende manipulasjonskraft. Filmens oppbygning mot det psykologiske klimaks, hvor Elisabeth og Almas personligheter glir over i hverandre, foregripes tematisk i filmens nærmest surrealistiske anslag. I metafilmiske sekvenser synliggjør Bergman filmmediets egentlige ramme ved å vise oss at kinomaskinen, filmlerretet og filmkameraet, alltid er til stede.

Ved siden av den mer opplagte betydningen, er ordet "Persona" også betegnelsen for maske i det antikke dramaet. Det er også et ord som danner stammen til begrepene person og personlighet. Den syntese av imaginasjon og psykologisk virkelighet som tittelen gir uttrykk for, er overgripende for skuespillet i filmen. Den forsterkes ved fotograf Sven Nykvists veksling mellom mørke, drømmeaktige sekvenser og skarpt avtegnede kvinneansikt. Persona er et filmhistoriens mesterverk man ikke kommer utenom. (Cover)

"Såsom i en spegel" er den første i en trilogi som Bergman selv kaller kammerspill. Den skildrer mennesker som er drevet til isolasjon: Den schizofrene Karin, David som ikke har kontakt med sine barn. Filmen handler også om kristne kjærlighetsforestillinger, men er ikke et trosdrama.

Ekteskap på randen
Et drivende velspilt, tidvist intenst, intimt og ubehagelig involverende kammerdrama om et ekteskap som er i ferd med å gå i oppløsning. "Hudløst," som man sier, skildrer Bergman hvordan to mennesker som står hverandre nær, ikke lenger klarer å kommunisere med hverandre. I filmen, som opprinnelig var en tv-serie, går Bergman under huden på et forhold som på overflaten synes harmonisk og lykkelig i et borgelig miljø, men der manglende kommunikasjon og følelsesmessige motsetninger ligger under. "Jeg har følt en slags hengivenhet for disse menneskene, mens jeg var opptatt av dem," har Bergan uttalt. "De er blitt ganske selvmotsigende: av og til ganske barnslige, av og til ganske voksne. De kommer med en masse tøv, men iblant sier de noe forstandig. De er glade, egoistiske, dumme, snille, kloke, selvoppofrende, hengivne, sinte, uutholdelige og elskverdige. Alt i en eneste røre." Ekteparet spilles av Liv Ullmann og Erland Josephson, som imponerer med et ekstremt konsentrert nærvær på lerretet. (Cover)

Handlingen i denne filmen finner sted i middelalderen, og svartedauden herjer i Europa. Den svenske ridderen Antonius vender tilbake fra korstogene sammen med sin våpendrager Jøns. På hjemreisen møter de en rekke andre reisende, blant dem et skuespillerfølge. Alle de andre i følget er kristne, men ridder Antonius har mistet sin tro; han ser bare menneskelig sorg og ondskap. Antonius mener at om det fantes en Gud, ville han ikke tillate all denne elendigheten. Og om han tillot det, fortjente han ikke menneskenes lydighet og kjærlighet.

Til slutt blir ridder Antonius selv innhentet av Døden. For å vinne tid utfordrer han Døden til et parti sjakk. I sin forsvarstale sier Antonius: "Jeg vil ha kunnskap, ikke tro. Hvorfor skal Gud skjule seg bak halvkvedede løfter og usynlige mirakler?" Men Døden har ikke noe svar, han opplyser bare Antonius om at ”ett trekk til, så er det slutt!” Sjakkpartiet mellom Døden og Antonius er en filmhistorisk legedarisk sekvens. Etter den kunstneriske gjennombruddsfilmen Gycklarnas afton fra 1953, fikk Bergman større kunstnerisk frihet som filmskaper. Dette førte til en mer seriøst grublende filmskaper, til de mørke og foruroligende stemningene de fleste av oss forbinder med Ingmar Bergman på 50- og 60-tallet. (Trondheim filmklubb)

Bergman sier om filmen: "Vi forsøker på en fordringsløs måte å skildre hvordanydmykelsen og den voldtatte menneskelige verdigheten kan lede til at de utsatte svarer med å miste sin menneskelighet. Jeg tar ikke politisk stilling i filmen, men absolutt virkelighetsnærhet etterstreves. Som kunstner er jeg skrekkslagen over det som hender i verden, og jeg kan ikke anslutte meg til noe system. Den redsel som jeg opplever, håper jeg å kunne skildre i "Skammen"."

"Smultronstället" inneholder tre analyser: Den gamle professor Isak Borgs selvanalyse, Bergmans analyse av Borg og publikums analyse av begge to. Bergman lar handlingen foregå i flere plan samtidig, og filmen gir et gripende portrett av en gammel mann, med Victor Sjöström i sin siste og fineste filmrolle. (Cover)

Victor Sjöström speller Isak Borg, en aldrende medisinprofessor som på 50-årsdagen for avslutningen av medisinstudiet, drar tilbake til universitetet for å bli gjort stas på. Han kjører sammen med svigerdatteren sin, som han ikke kommer så godt overens med. På veien stopper de på Isaks barndomshjem. Der kommer gamle minne over han, for eksempel om plasssen der de plukka jordbær. Isak plages av mareritt og begynner å tenke gjennom ting han har gjort.
Filmen inneholder sekvenser som bryter realismen, og som gir publikum frysninger. Isak ser mellom annet seg selv i ee begravelseskiste i en minneverdig drømmesekvens.

Filmen introduseres av Ingmar Bergman.

I Sommeren med Monika danner sommeren bakgrunn, men rollene er byttet om fra Sommarlek. Nå er det han som er hovedpersonen. Ingen dør i filmen, men kjærligheten svinner. Harry og Monika flykter fra hverdagen til skjærgården, men deres kjærlighet overlever ikke den harde virkelighet når sommeren er over.

Filmen kan betegnes som en reise i fortiden. Ballettdanserinnen Marie gjenopplever sin første kjærlighet med studenten Henrik en kort sommer, et forhold som får en tragisk utgang da Henrik dør ved et ulykkestilfelle. (NFI)

"Sommernattens leende" var Bergmans definitive gjennombrudd og vant førsteprisen i Cannes i 1956. Det er snakk om en komedie, utvilsomt Bergmans mest vellykkede, men også med en bittersøt og noe tragisk undertone. En rekke av de fremste skuespillerne fra Bergmans stall medvirker.

Dette er den tredje filmen i en trilogi som begynte med Såsom i en spegel, og fortsatte med Nattvardsgästerna. Med tanke på trilogiens religiøse tema er det kanskje naturlig å tolke tittelen som en allusjon til den kristne Guds fravær. Men ser man på filmens handling, er det mer nærliggende å forstå Tystnaden som et begrep for den type kvelende taushet som oppstår i et forhold der partene ikke makter å kommunisere.
Filmen handler om Anna, sønnen Johan, og hennes eldre søster Ester, som er på vei hjem etter et lengre utenlandsopphold. På grunn av Esters sykdom - det antydes at hun er dødssyk - blir de nødt til å avbryte reisen. De går av toget i en by i sentral-Europa og tar inn på et hotell. (NFI)

EKSTRAMATERIALE:
Star and director filmographies
Philip Strick Film Notes
Extract from Bergman's book "Images - My Life in Film"
The Bergman Collection Trailer

Dette familiedramaet utspiller seg på en herregård en gang på slutten av 1800-tallet. Karin og Maria våker ved søsteren Agnes dødsleie sammen med hennes tro tjener Anna. Gjennom tilbakeblikk skildres begge søstrenes liv, fylt av løgner, svik, kulde, selvforakt, skyldfølelse og forbudt kjærlighet.

Agnes’ dramatiske dødskamp vekker bare avsky og motvilje hos dem. Når Agnes griper etter deres hender trekker de seg
vekk fra henne. Det er til slutt Anna som trykker den døende til sitt bryst når livet ebber ut. Etter at søstrene har reist finner Anna Agnes dagbok, hvor hun oppdager en verden fylt av lykke og takknemlighet over livet. (Cover)

Filmen introduseres av Ingmar Bergman.