En dramadokumentar om tidsånden i Paris på 60-tallet.
Juliette (Marina Vlady) er en ung og elegant gift kvinne som kjeder seg i rollen som husmor. Hun velger derfor å spe på inntekten ved å tilbringe en dag i uken i Paris’ sentrum som prostituert og selge kroppen sin på gaten. Juliette håper å en dag flykte fra det forstadens slaveri hvor hun og hennes familie befinner seg. Derfor legger hun ut på desperat leting etter lykke og en følelse av at livet hennes gir mening.

EKSTRAMATERIALE:
- Audio commentary featuring film scholar Adrian Martin
- Archival television interviews: the first featuring actress Marina Vlady on the set of the film, the second with Jean-Luc Godard debating the subject of prostitution
- New video interview with theater director Antoine Bourseiller, a friend of Godard’s in the sixties
- A visual essay cataloguing the multiple references in the film
- An essay by film critic Amy Taubin and the letter that sparked the idea for the film

Med et meget lavt budsjett og en holdning som sa at alt var tillatt - improvisasjoner, bruk av nesten utelukkende håndholdt kamera og ingen studioopptak - kom Til siste åndedrag ut av klippebordet som et friskt pust og satte punktum for det viktigste året i etterkrigstidens filmhistorie. Året var 1959. Godard ga med sin film definisjonen til begrepet "La nouvelle vague". Til siste åndedrag ble en sensasjon i Frankrike, og ble til alles overraskelse også en kassasuksess. Godard fikk raskt status som Gud blant cineaster og andre filmfreaks. "Jean-Luc Godard makes a film as though no one had ever made one before." Uttalelsen er representativ for et samlet kritikerkorps.

Agenten Lemmy Caution reiser til Alphaville for å ta til fange eller uskadeliggjøre Dr. von Braun. Von Braun har noen år tidligere forlatt De Ytre Land, og er nå ansvarlig for Alpha-60, datamaskinen som styrer Alphaville. Da Lemmy Caution møter sin kontakt i byen, finner han ham døende på et lugubert hotell.

Med Alphaville fortsatte Godard å utfordre etablerte filmgenre, denne gangen science-fiction filmen. Godards bidrag er så visst ikke utpreget effektfullt, snarere stiliserer og forenkler han ved å trekke ut og destillere visse aspekt i sin samtids omgivelser, og skaper med det en tidløs atmosfære. Det er derfor tvilsomt om Alphavilles univers er å betrakte som en fremtidsvisjon, det gir mer mening i å snakke om en parallell, ikke-identisk verden. I Alphaville eksisterer ikke kunst, tradisjonene er ødelagt og fortid og fremtid er begreper uten mening. Byens innbyggere har blitt redusert til automater.

Godard blir vanligvis ansett for å være en intellektuell filmregissør, noe som ikke er helt uproblematisk. Visst setter hans filmer intellektuelle krav til sine tilskuere, men dersom en intellektuell er en person hvis fornuft alltid har full kontroll, er Godard ikke det minste intellektuell. Han er tvert imot av de mest instinktive og spontane regissører, en som våger å følge sine innfall og har mot til å gjøre hva han vil, når han vil. Nettopp egenskaper som blir undertykt hos Alphavilles beboere. (cinemateket-usf.no)

En svært underholdende Godard-film med Anna Karina i hovedrollen.
Den naive Odile møter Frantz på en språkskole. Hun forteller ham at hun jobber som au pair hos en velstående eldre dame i en stor villa utenfor Paris. Denne damen får av og til besøk av det Odile tror er en diplomat fra andre siden av jernteppet. En dag finner Odile en stor pengesum gjemt i et skap. Dette forteller hun til Franz som igjen forteller det til sin venn Arthur. De bestemmer seg for å begå et væpnet ran og innlemmer Odile i sine planer. Hun blir skremt, men blir likevel med. I filmen er det en legendarisk dansescene som har blitt karakterisert som en av filmhistoriens beste. Både Quentin Tarantino og Hal Hartley har blitt inspirert av denne til sine filmer Pulp Fiction og Simple Men

Den amerikanske produsenten Jeremiah Prokosch inviterer manusforfatteren Paul Laval til å samarbeide om en filmatisering av Odysséen. Prokosch uttrykker sterk misnøye med regissøren, Fritz Lang. I mellomtiden forteller Pauls kone, Camille, at hun [Plakat. Engelsk tittel.] forakter sin mann. Grunnene til dette er uklare, men én årsak er nok hans tilsynelatende likegyldighet med at hun har en affære med Prokosch. At Paul lar dette skje uten å gripe inn, kan skyldes at han tror Camilles forhold til en maktperson kan hjelpe til i hans ambisiøse karriereplaner. I vakre omgivelser på Capri fortettes dette dramaet, samtidig som man forstår mer og mer av Godards forhold til filmens verden.

Godard peker i Le mépris på forholdene filmarbeidere må jobbe under, slik han opplever det. Ved å la Jack Palance spille produsenten, en skuespiller som vanligvis identifiseres med en typisk film-noirgangster, sier han mye om sitt syn på produsenter. Prokosch er en arrogant og nærmest [Brigitte Bardot] fascistisk karakter som symboliserer den økonomiske siden av filmindustrien. Han understreker den makten han har ved blant annet å si: "Når jeg hører ordet kultur, tar jeg frem sjekkheftet." Foruten at referansen til Goebbels' berømte sitat aksentuerer Prokosch' fascisme, viser det også hans holdning til kunst: Det er en vare som skal ut på et marked og selges.

Hvis Prokosch personifiserer den kulturelle barbar, er Lang hans rake motsetning. Han er filmverdenens opphøyde og ærlige skikkelse, og er den eneste virkelige helt i Le mépris. Lang ønsker å lage en film som reflekterer noe av den homeriske storslagenhet, mens Prokosch på sin side vil ha et pent og kunstnerisk innpakket show.

Bertolt Brecht var Langs venn og kollega, og han blir av Lang også sitert i filmen. Fritt oversatt, lyder sitatet:

Hver morgen for å tjene mitt brød
Jeg går til løgnenes marked
Og håpefullt tar min plass
Sammen med selgerne

Det blir fremhevet at kunstneren i det kapitalistiske samfunn ikke har så mange andre valg enn å være en aktør på markedet. Regissøren har i filmverdenens system ikke så mange andre muligheter, og må finne seg i finansielle manipulasjoner og andre krumspring fra produsentene.

Foruten at Brecht blir sitert, viser også Le mépris til hans teori og praksis om at kunsten skal avdekke metodene for sin egen konstruksjon. Filmen dokumenterer prosessen frem mot den ferdige film: manusskriving, jakten på innspillingssted, øvinger, fotografering og så videre. Filmen blir et resultat av talløse valg av praktisk og estetisk karakter. (cinemateket-usf.no)

I filmen forsøker den polske regissøren Jerzy - i likhet med Godard selv å lage film uten manuskript. Denne filmen heter betegnende nok også Passion. Jerzy er lei av sin italienske produsent som stadig vekk løper rundt på settet og skriker: “Jeg trenger en historie”.Polakken mener at historien snarere vil sette seg selv i scene i løpet av selve skapelsesprosessen.

Passion spiller på et intrikat nett av menneskelige relasjoner. Jerzy kommer i kontakt med hotelleieren Hanna (Hanna Schygulla), som igjen er elskeren til en fabrikkeier spilt av Michal Piccoli. Fabrikkeieren på sin side har problemer med en medarbeider (Isabelle Huppert) og forsøker å gi henne sparken. Enden på visen blir at Isabella blir involvert i den polske regissørens arbeid. Det handler om arbeid og kjærlighet. Sosialisme og kunst. Erotikk og Kommunikasjon. (Cinemateket Trondheim)

Jean-Paul Belmondo spiller Ferdinand Griffon, en mann som er misfornøyd med sitt ekteskap. På vei hjem fra et middagsselskap forelsker han seg i barnevakten, den fortryllende Marianne. Sammen bestemmer de seg for å flykte fra Paris, og med Mariannes tidligere gangstervenner i hælene legger de ut på en reise full av kjærlighet, penger og mord.

Som flere av Godards tidligere filmer handler Min venn Pierrot om mennesker som forsøker å finne hverandre, og som bryter opp fra en verden hvor de ikke klarer å tilpasse seg. Fokuset i filmen er refleksjon og forholdet mellom drøm og virkelighet. Historien og karakterene underordnes filmens fragmentariske rytme, noe som understrekes av en intens klipperytme og jump-cuts. Et eksempel på dette er scenen hvor Ferdinand våkner i Mariannes leilighet og sier hennes navn, Marianne Renoir. På samme tid klippes det til et bilde av en dydig pike - et Renoir-maleri. Piken i maleriet blir Ferdinands mentale bilde av Marianne. I neste bilde, derimot, er Marianne plassert mellom to av Picassos fasetterte kvinneportrett. Den virkelige Marianne er en splittet person, og dette understrekes i en scene hvor Marianne vandrer sorgløst forbi et lik og en våpensamling mens hun synger en kjærlighetsvise.

Min venn Pierrot står som et skille mellom Godards svart/hvitt-film og de senere metafilmene. Godard har sagt at den eneste måten man kan kritisere film, er ved å lage en selv. Flere av filmene hans er selvrefererende, enten det er til film som medium, eller til hans tidligere filmer. Noe som preger Godard og andre nybølgeregissører, er at han ikke forsøker å legge skjul på produksjonen i filmen; skuespillerne kan henvende seg direkte til publikum og omgi seg med referanser til film og andre medier. Tilskueren blir på denne måten aktivisert, og tvinges til å fundere på forholdet mellom virkelighet og fantasi, et tema som er gjennomgående i Godards filmografi. Min venn Pierrots filmrefererende tendens understrekes av den amerikanske regissøren Sam Fullers cameo, hvor han forklarer at hans neste film skal handle om kjærlighet og hat. (cinemateket-usf.no)

En film i 12 avsnitt der vi følger Nana i hennes liv, fra et haltende ekteskap til en tilværelse som prostituert. Ved filmens begynnelse diskuterer Nana fremtiden sin med kjæresten Paul, en mislykket journalist.. De har en liten sønn sammen, som er bortplassert fordi de ikke klarer å ta seg av ham. Nana elsker Paul fremdeles, men føler samtidig at hun må få gjort noe med livet sitt. Hun klarer ikke å betale husleien, og hun får heller ikke lånt penger. En dag hun vandrer formålsløst langs Champs Elysées, tar en fremmed mann kontakt med henne. Nanna misforstår mannens hensikter, men når de står utenfor et hotell blir hun med ham inn.

Et ungt par som av grådighet lenge har tenkt å ta livet av hverandre drar på weekend utflukt i sin sportsbil for å besøke hennes familie i håp om større arv. Fritid, ferie og turisme blir en apokalyptisk visjon av død, blod, brennende bilvrak og alles krig mot alle. Hatet mot medmennesket,
aggressiviteten, den blinde volden, den sosiale intoleransen - både den
seksuelle og kulturelle eksploderer som fyrverkeri på lerretet.

Denne dypt pessimistiske filmen er en hjørnestein og et vendepunkt i Godards produksjon. Det er her han tar av og går inn i sin maoistisk-revolusjonære periode.

A girl and a gun... det eneste en film behøver å bestå av, mente Jean-Luc Godard, som med den voldsomme og bisarre Weekend, fikk rollen som den franske nye bølgens mest kontroversielle filmsakper. Men hans underholdende røverhistorie byr på mer enn en pistol og en jente. (Cover)

Anna Karina spiller Angela, en striptease-danser som ønsker seg barn. Emile, som hun bor sammen med, vil absolutt ikke ha barn. Han vil ikke gå til sengs med henne, og begrunner det med at han skal delta i sykkelløp på søndagen, og ikke vil komme ut av form. Angela går defor til husvennen Alfred, som med glede hjelper henne.
"En kvinne er en kvinne" er en av Godards letteste filmer. Det er en film som bobler over av overskudd og lykke man sjelden ser hos Godard, og er kanskje først og fremst en kjærlighetserklæring til hans kone, den vakre Anna Karina. Hun skildres imidlertid som en mindre klok og ureflektert, intuitiv kvinne. Godards kvinner er både meget uskyldige og meget farlige. Uskyldige fordi de er uten baktanker, farlige fordi deres spontanitet og mangel på refleksjon kan få katastofale følger.