Filmen, og opplevelsen ved å se den er enestående - den regnes da også som noe av de største som er gjort innen filmhistorien. Dette er arbeid gjort av dedikerte mestere. Dialogvekslingen mellom to av hovedrolleinnehaverne, Garance og Frederic, minner om sparringsrundene til Bogart og Bacall. Teateret som en metafor på livet er kompleks, kostelig og svært vakker. Utvilsomt en av mine beste filmopplevelser.

I senter for historien står Garance – en slags Garbo-lignende skikkelse. Med kvikke, intelligente replikker som avledningsmanøvrer lar hun seg underholde av menn, bokstavelig talt . Garance har en atributt, en ressurs hun mener å overleve på, hennes skjønnhet. Sentrert rundt Garance som begjærets objekt finnes fire menn. Mimeartisten Baptiste – i en fraksjonert teaterverden er han bejublet som uovertruffen i den delen som mener et taust, kroppsspråkbasert utrykk er det eneste rette. For Baptiste representerer Garance den reneste og opphøyde form for kjærlighet og dermed er han henne knapt verdig. Hans bekjente Frederic Lemaitre er skuespilleren med, i motsetning til Baptiste, ukuelig tro på ordets kraft og et nært, vennskapelig og temmelig prosaisk forhold til Garance. De er elskere og lekekamerater, ferdig med det. Denne trekanten danner en slags indre ramme av emosjonell dramatikk. Som utfordrer til Baptiste og Frederic- og ikke minst Garances «rene» kjærlighet presenteres «pengene» - den eiesyke greven Edouard. Hva skal en ubemidlet kvinne gjøre?

Det skal ha forholdt seg slik at da Jaques Prevert og Marcel Carnè lagde den fatalistiske Tåkekaien i 1938 var Vichy-regjeringen i harnisk og anklaget den for å ha vært en utløsende faktor i den påfølgende krigen. -Skyld ikke på barometeret for stormen som raser, svarte Carnè.

Den storslåtte Les Enfants des Paradise ble ikke skapt under de beste forhold. Vichy-regjeringen hadde bestemt at ingen filmer skulle vare mer enn 90-minutter (...) og derfor ble filmen delt i to akter på tilsammen tre timer.Den var opprinnelig støttet av Francos Italia, men da allierte styrker invaderte Sicilia forlot italienerne prosjektet. Flere av medarbeiderne var jøder og deltok med livet som innsats under okkupasjonens dystre tidlige dager. Som en metafor over hvordan virkeligheten truet med å velte prosjektet bruker Carnè forholdet realitet-teater som ramme for historien. (NFI)

Marcel Carné har blitt stående som en av de fremste eksponentene for den såkalte "poetiske realismen" i Frankrike på 30-tallet med sin trilogi bestående av Tåkekaien (1938), Hótel du Nord (1938) og - den mest kjente - Dagen gryr (1939). De poetisk-realistiske filmene (av Carné, Renoir, Duvivier, Gremillon m.fl.) var karakteristisk preget av en mørk og dyster stemning - av desillusjon, skuffelse, smerte og nostalgi - men fremstilt med vemodet og bitterhetens poetiske glans.

Handlingen i Hôtel du Nord utspiller seg på et hotell i et av Paris' arbeiderdistrikter. Dit kommer folk når de tilsynelatende ikke har andre steder å dra til. En dag dukker det unge forelskede paret Renée (Annabella) og Pierre (Jean-Pierre Aumont) opp på hotellet for å begå selvmord, som en siste desperat utvei etter at de har prøvd alt annet. Selvmordspakten brytes imidlertid når Pierre ikke har mot til å skyte seg selv, etter at han har skadet Renée. Han rømmer fra hotellet, men blir arrestert og fengslet. Renée kommer etter hvert til hektene og får seg jobb som servitrise på hotellet.

Hotellet huser også den prostituerte Raymonde (Arletty) og halliken Edmond (Louis Jouvet), som på grunn av forræderi har sine tidligere gangsterkollegaer på nakken. Raymonde vil at Edmond skal ta henne med til Rivieraen, men Edmond har i stedet forelsket seg i Renée, som han tar med til en by ved kysten. Renée har på sin side ikke kommet over Pierre, så hun vender snart tilbake til hotellet for å vente på ham. Edmond vender også tilbake, men til en langt mindre hyggelig skjebne.

Hôtel du Nord er gjennomsyret av den poetiske lengselen som var så karakteristisk for Carnés melankolske mesterverker fra slutten av 30-tallet. Gjestene på Hôtel du Nord drømmer alle om en ny begynnelse og et nytt liv. Men for noen er der ingen utvei... Selv om Hôtel du Nord gir rom for håp i større grad enn både Tåkekaien og Dagen gryr, er grunntonen fatalistisk og stemningen mørk. (NFI)

Ekstramatriale:

Introduction from film historian Paul Ryan

Stills gallery

Theatrical trailer

Det er sen ettermiddag i en arbeiderklasse forstad i Normandie. Skudd blir hørt fra en leilighet, og en døende mann kommer snublende ned trappene. Politiet ankommer. Det blir en skuddveksling, men morderen Francois vil ikke overgi seg. Alene i sitt rom gjenopplever Francois den siste tids hendelser.

Dagen gryr er blitt ansett som Marcel Carnés beste førkrigsfilm. Den er også uten tvil hans mørkeste. Filmen ble spilt inn i studio i Paris bare måneder før annen verdenskrig for alvor brøt ut. - Krigen virket uunngåelig, har Carné siden uttalt. Og filmen avspeiler den håpløshetfolk følte konfrontert med en verdenskrig like om hjørnet. Desperasjonen var i mars 1939 til å ta og føle på. For å overføre denne truende stemningen til filmen, engasjerte Carné den tyske fotografen Curt Courant. I tillegg til set-designeren Alexandre Trauners utsøkte gjenskaping av arbeiderkvarteret i filmen, gjør dette Dagen gryr til et høydepunkt innenfor den poetiske realismen. Parhestene Carné og Prevert fikk med denne filmen nok en gang bevist sin evne til å fungere som "barometre" på sin tid. Filmen ble i 1939 bannlyst av den franske militære sensuren som demoraliserende, men gikk senere hen å ble en stor internasjonal suksess. (NFI)