Da Sam Pekinpah fikk sitt internasjonale gjennombrudd med den banebrytende The Wild Bunch (1969), hadde han allerede flere år tidligere vist sin styrke i western-sjangeren i debutfilmen The Deadly Companions. I filmen møter vi Brian Keith, som spiller revolvermannen ”Yellowleg”. I et forsøk på å stoppe et bankran, skyter han ved et uhell en 9-årig gutt. Tynget av skyldfølelse insisterer han på å eskortere guttungens mor Kit, en kvinne med en tvilsom bakgrunn, til kirkegården slik at hun kan ta et siste farvel med sin sønn. På reisen gjennom fiendtlig terreng tiltrekkes ”Yellowleg” av den vakre kvinnen som helst så revolvermannen død! (Cover)

NB! 3204 er uten norske undertekster

Historien om Billy the Kid (alias William H. Bonney) er fortalt utallige ganger på film, faktisk helt tilbake til filmens spede barndom like etter forrige århundreskifte. Slik sett har en historie om the Kid og hans nemesis Pat Garrett en naturlig plass sammen med en rekke klassiske westerns. Kanskje den i dag mest kjente er, Sam Peckinpahs Pat Garrett and Billy the Kid (1973), en film basert mer på poetisk voldsestetikk enn klassisk historiefortelling.

Peckinpah etablerte seg som spillefilmregissør tidlig på 1960-tallet og ble herostratisk berømt med The Wild Bunch i 1969. Filmen var et banebrytende voldsportrett som står igjen som den mest omdiskuterte filmen fra denne perioden, sammen med Bonnie and Clyde (Arthur Penn 1967). Stikkord er ildrødt blod og brå død – i slow motion. Pat Garrett and Billy the Kid fortsetter i samme spor, innledet av en fantastisk creditsekvens som fletter to tidsplan sammen, i farger og svart/hvitt, badet i blykuler og præriesand.

Vi får vite lite konkret om bakgrunnen til Bonney og Garrett, men de har ridd lenge sammen og operert på begge sider av loven, sammen og hver for seg. De møtes i Lincoln City, fem dager før Garrett går på som sheriff i byen. Billy får en like lang frist på å komme seg unna. Garrett bli nødt til å arrestere Billy, og etter at sistnevnte rømmer gjelder bare i hvor lang tid de to kan utsette det endelige oppgjøret. Når det endelig kommer er det nærmest erotisk iscenesatt av amerikansk films fremste outlaw – Sam Peckinpah.

I tillegg til en mindre rolle i filmen er Bob Dylan ansvarlig for musikken til filmen, blant annet "Knockin' On Heaven's Door". Blant musikerne som medvirker på soundtracket finner vi foruten Bob Dylan på gitar, og munnspill; Byron Berline (fiolin), Roger McGuinn, (gitar); Booker T. Jones (bass) og Jim Keltner (slagverk).

I denne glimrende og gripende filmen regissert av Sam Peckinpah har westernikonene Randolph Scott og Joel McCrea fått roller som passer perfekt til deres værbitte cowboypersonligheter – aldrende revolvermenn som får i oppdrag å vokte en gullast. Det er ikke mye de har: en hest hver og noen få dollar. Samtidig har de det viktigste: uavhengighet. Men Det ville vesten de kjenner i er ferd med å forsvinne, og tiden løper ubønnhørlig fra uavhengige menn av den gamle skolen. Med litt flaks blir det tid nok til en siste ridetur – og en siste lønningsdag. Samtidig blir det spennende eventyr, blant annet en dramatisk redning av en giftesyk ung dame (Mariette Hartley), voldsomme skuddvekslinger og et forræderi som skal endre livet deres. Ride the High Country er en stor film – den er både en hjertelig westernfilm og en dyptfølt hyllest til selve sjangeren. (Cover)

Dette er en ubehagelig film. Det er en film som uten tvil spekulerer i våre følelser omkring vold og overgrep, sex og voldtekt og ikke minst omkring kjønnsroller og identitet. Hva er det da som hever den fra å være en rå og usympatisk spekulativ film?
Kanskje det at den er så utrolig dyktig gjort, noe som blant annet er den kompromissløse regissøren Sam Peckinpah og fotografen John Coquillions fortjeneste. Men like mye av æren skal gå til Dustin Hoffman og Susan George som har bidratt med adskillige psykiske kraftanstrengelser for å gi liv til de to hovedrollene. Kjøterne er også en viktig film. Den utfordret sensuren med sin voldsomme utagering, samtidig som den fisket i rørt vann omkring det mannlige og kvinnelige, i en tid da Vietnamkrigen og feminismen møttes i den offisielle debatten verden over.
Dustin Hoffman er David Sumner, en pasifistisk matematikk-professor som får sin manndom satt på prøve i det han sammen med sin unge, sexy kone flytter til den avsidesliggende britiske landsbyen hun vokste opp i. Her møtes de først med fiendtlighet, siden med vold, fra den primitive lokalbefolkningen. De hardbarkete unge mennene David har leid for å utføre reparasjoner i huset, synes å le og gjøre narr av ham, mens de sikler etter kona hans og dreper hennes katt. Dette er bare starten på en mørk og dyster historie, en psykologisk thriller som utvikler seg til det reneste mareritt av blodsutgytelser. I den klassiske skrekkfilmen er det befriende å kunne identifisere fienden som en ekstern ukjent. Men her er det ikke bare snakk om en ekstern konflikt. Problemet stikker dypere, og kimen til det uhyggelige ligger i forholdet mellom professoren og hans kone. Det gjør også at filmen stikker dypere i oss som tilskuere.
Da filmen hadde premiere ble Peckinpah beskyldt for å ha laget en fascistisk feiring av gleden ved å slåss, mens andre igjen så filmen som en anti-voldelig advarsel om at volden finnes i oss alle og må taes ved hornene før den får sitt desperate utløp. Kjøterne er en film som synes å ha gitt et mannlig middelklasse-publikum en katharsis-lignende tilfredsstillelse i Dustin Hoffmans endelige oppgjør, mens de fleste kvinnelige publikummere har følt seg overkjørt av Susan Georges kvinnerolle, fanget mellom barken og veden . Peckinpah, som etter filmen ikke ønsket å lage flere voldsfilmer, nøyde seg med følgende pessimistiske kommentar: - Vold begynner vanligvis med en årsak, eller med prinsipper som skal forsvares - men når først kampen er i gang, glemmes årsak og prinsipper til fordel for en primitiv blodtørst og menns behov for å slåss.

Fra det sydlinge Texas og Mexico - bankran, togrøveri, bandeoppgjør, brutalitet krigshandlinger. To "hvite" bander i innbyrdes kamp, og samtidig i krig med meksikanske geriljastyrker under ledelse av "general" Mapache.
(Filmtilsynet)

Året er 1913. En grupppe menn i uniformer kommer ridende inn i en søvnig amerikansk småby. Ved utkanten av byen sitter noen barn og morer seg med å la horder av røde maur ta livet av to skorpioner i en liten innhengning. Mennene er ikke soldater, de er hensynsløse kjeltringer som skal rane den lokale banken. Men de kommer til å bli utsatt for et bakholdsangrep, for en gruppe hodejegere har forskanset seg på taket. Banden overrasker bankens ansatte, og lederen Pikes (William Holden) eneste ordre er: "If they move...Kill'em!". På vei ut blir de møtt av et tett kuleregn, og byens sivile havner midt i skuddlinjen. Blodbadet som følger sendte sjokkbølger gjennom det amerikanske publikummet, for i anslaget til sin film The Wild Bunch fråtser Sam Peckinpah i velkoreografert og saftig voldsestetikk. Pikes gjeng slipper unna hodejegerne og flukten går til nabolandet i sør, der de havner midt oppe i den meksikanske revolusjonen.

På overflaten handler The Wild Bunch om de siste krampetrekningene til den klassiske amerikanske "outlaw'en". Den tegner et bilde av et USA som er i ferd med å støvsuge de siste geografiske hjørnene for eventyrlyst, selvjustis og "loven vest for Pecos". Det er omveltningens tid, overgangen fra natur til kultur. Et sivilisert samfunn har ikke plass til de gamle, voldelige vigilantene som satte sitt preg på pionèertiden. Gunnar Iversen har omtalt The Wild Bunch som en av filmene i den moderne westernbølgen der "den gamle Vesten gikk under i blod og kruttrøyk."

Men samtidig ble Peckinpahs film sett på som en samtidskommentar. Det hviler en antiautoritær ånd over filmen, og mange mente at den krititserte den voksende volden mot hjemlandets student-opprørere og den blodige intervensjonen i Vietnam. På den annen side fantes det de som opplevde filmen som både reaksjonær og voldsglorifiserende. Westernfilmen som blir produsert i en turbulent tid har jo som kjent en tendens til å bli tilskrevet allegoriske kvaliteter. Et annet eksempel på det er Fred Zinnemans High Noon (1952), som ble oppfattet som en kritikk av McCarthyismen, men paradoksalt nok også det motsatte.

Kunstnerisk sett er The Wild Bunch like vital idag som for 30 år siden. Peckinpahs behandling av den typiske "shoot-out"-scenen var skoledannende, med hyppig bruk av slow-motion, geografisk forvirring og frenetisk klipping (The Wild Bunch hadde rundt sju ganger så mange klipp som den gjennomsnittlige amerikanske film hadde på samme tid).