I mange tilfeller er historiske skildringer vel så gode dokumenter om sin samtid som den fortiden de portretterer. Dette kan trygt sies om Alexandr Nevskij, Eisensteins monumentale verk om den russiske middelalderhelten ved samme navn. Filmen ble spilt inn i 1938, i en tid hvor nasjonalistiske strømninger rørte opp mye grums i befolkningen. Under Stalins styre ga dette seg utslag i en glorifisering av tsarfortiden, som tidligere hadde vært gjenstand for satire i den russiske stumfilmen. Fedrene skulle nå hylles. Og Stalin ønsket selv å framstå som den ultimate farsskikkelse.

Eisenstein hadde vært på kant med myndighetene tidligere, og nå måtte han forsikre partibyråkratene om at filmen skulle gjenspeile den patriotiske tidsånden. Og det gjorde den. Til gangs. Alexandr Nevskij ble et høystemt krigsdrama om hærføreren og hans seier over de tyske sverdridderne i 1242. Noe som Sergej Prokofjevs storslåtte musikk understreket. Forherligelsen av Nevskijs heltedåder var forsåvidt ikke unyansert, men den var noe misvisende. Russerne lå på 1200-tallet under tatarenes makt, og Alexandr Nevskij var nødt til å samarbeide med dem og det østlige mongolske khanveldet. Dette ble av Eisenstein tolket som en strategi for å sikre de russiske grensene mot vest og nord. Men det russiske folket levde like fullt i elendighet og ble tvunget til å betale dyre dommer i skatt til tatarene.

I sluttfasen av klippeprosessen, ble studioet bedt om å kjøre Alexandr Nevskij til Kreml for en privat visning. På dette tidspunktet holdt Eisenstein på med å fullføre den siste filmrullen. Denne ble ikke ferdig i tide. Etter visningen var Stalin storfornøyd med resultatet, og ingen våget å nevne at det eksisterte en ekstra filmrull. Alexandr Nevskij ble derfor gitt ut i en ufullstendig versjon, og den siste rullen dukket aldri opp igjen. Men Eisenstein hadde fått rettet opp sitt frynsete forhold til Partiet. På premieren den 23. november skal Stalin ha omfavnet ham og kalt ham en god bolsjevik. Men fortsatt dukket det opp nye skjær i sjøen. Sovjet undertegnet like etter ikke-angrepspakten med Tyskland, og filmen ble trukket tilbake fra distribusjon på grunn av sine anti-fascistiske innslag. Den ble imidlertid relansert med stor suksess etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941.

Panserkrysseren Potemkin er en av de desidert største klassikerne i filmens historie. Få filmer har hatt slik betydning for filmkunsten, og få filmer har fått slik oppmerksomhet. Filmen har gått fra å bli stemplet som elitistisk og uforståelig for folk flest i hjemlandet Sovjet, til å bli forbudt i en rekke vest-europeiske land for sitt oppviglerske innhold, for tilslutt å bli hyllet som et filmatisk mesterverk og omtalt i en rekke bokverk.
Eisenstein er og en av få som er interessant både som filmskaper og teoritiker. Kjernen i teoriene hans er basert på at film i utgangpunkt er fragment av virkeligheten, men gjennom klipping kan en arrangere billedinntrykkene på en måte som gir råmaterialet både ny form og ny mening, det er dette Eisenstein kaller montasje. Inspirert av den amerikanske regissøren D.W. Griffith (Birth of a Nation fra 1915 og Intolerance 1916) var det han som utviklet den sovjetiske montasjen lengst. Selv i dagens støyende mediesamfunn, med fjernynsflow og musikkvideoer med flere klipp i sekundet er det en opplevelse å se filmene hans.
Panserkrysseren Potemkin er Eisensteins andre langfilm og hans mest kjente. Filmen ble laget til 20 års jubileet for 1905 oppstanden mot tsaren, og er løst bygget på historiske hendelser. Handlingen er lagt til Odessa ved Svartehavet der marinefartøyet Potemkin ligger i havnen. Filmen begynner med å vise de umenneskelige forholdene matrosene lever under, og hvordan dette fører til mytteri. Folket i Odessa støtter mytteristene og forsyner dem med proviant. Men demonstrasjonene til støtte for mytteristene blir slått ned ved hjelp av soldater. Potemkin hjelper sine allierte på land og vender kanonene mot byen og festningsverkene til hæren, noe som får tsaren til å sende hele Admiralflåten mot dem. Men i stedet for en fatal kamp blir det knyttet brorskap mellom mannskapet på skipene, og det hele ender opp i revolusjonær glød og framtidshåp. (Trondheim filmklubb)

I desember 1930 krysset Eisenstein grensen til Mexico sammen med sine faste medarbeidere Eduard Tissé og Grigorij Aleksandrov. Et år senere og med 60.000 meter filmopptak i boks, var Eisenstein klar til å begynne klippingen av det som kunne ha blitt hans største verk.

Med økonomisk støtte fra forfatteren Upton Sinclair gjorde den russiske filmtrioen en mengde opptak på en serie rundreiser i Mexico. Det som opprinnelig var en dokumentarfilmidé vokste i Eisensteins sinn til å bli et epos i flere episoder, om et folk og en historie han stadig ble mer og mer fascinert av. Sinclair supplerte Eisenstein med råfilm og fikk tilsendt stadig mer opptak tilbake. Men budsjettene begynte å sprekke og investorene ble usikre på hvilken vei det hele bar. Da Eisenstein omsider returnerte til Sovjetunionen ble råfilmmaterialet holdt igjen i USA med løfte om at det skulle sendes med neste båt. Det løftet ble aldri holdt. I stedet så investorene seg nødt til å sikre seg en eller annen form for fortjeneste fra opptakene og bestemte seg for å klippe filmen sammen på egen hånd. Et av filmhistoriens utilgivelige overgrep på filmkunsten var et faktum.

Eisensteins originale prosjekt under tittelen "Que viva Mexico" ble aldri fullført. I stedet opplevde man at hans materiale ble brukt til å lage en rekke usmakelige versjoner og sammenklippinger, hvor noen av dem fikk kinolansering. Mange år etter hans død ble råmaterialet i sin helhet returnert til Sovjet. I 1979 laget Grigorij Aleksandrov en rekonstruksjon av filmen som i dag regnes for å ligge nærmest opp til Eisensteins intensjoner. Under originaltittelen hadde den premiere ved filmfestivalen i Moskva samme år. Det er trist at Que viva Mexico, som flere andre av Eisensteins prosjekter, kun har blitt til ufullstendige restaureringer i ettertid. Selv om han aldri fikk mulighet til å fullbyrde sitt verk om Mexico, er det ingen tvil om at de inntrykk og inspirasjoner han fikk på sine reiser, levde med ham helt til hans død.

Med Alexandr Nevskij (1938) hadde Sergej Eisenstein vist at han til tross for sine formeksperimenterende også kunne lage filmer for store filmpublikummet. Dette medførte at Eisenstein fikk Stalins tillit, og han gikk i gang med å forberede en trilogi om Ivan den grusomme.

Filmene om Ivan den grusomme var langt på vei et bestilningsverk som skulle brukes for å rettferdiggjøre Stalins eneveldige og brutale styre. Patriotiske følelser skulle styrkes i kampen mot Hitler.

Stalin tok imidlertid ingen sjanser, og sørget for overvåkning under innspillingene. Dermed måtte Eienstein fremstille Ivan som en positiv skikkelse, ikke en grusom tyrann. Eisenstein endte dermed med å motta Stalinprisen for Ivan den grusomme- del I.

Under feiringen av den første filmen fikk Eisenstein hjerteattakk og da han skjønte at han likevel ikke hadde lenge igjen våget han å trosse Stalins oppfatning av Ivan i del II. Her fremstilles Ivan som en paranoid massemorder, en parallell til Stalin selv.

Del 2 ble dermed aldri vist så lenge Stalin levde. Den ble forkastet av partiet på «ideologisk og estetisk grunnlag». Den siste filemen i trilogien ble det naturlig nok ikke noe av.

Den 14. september 1926 inviterte komiteen for oktoberrevolusjonen Sergej M. Eisenstein til å lage en jubileumsfilm om revolusjonen i 1917. Basert på John Reeds dokumentarroman Ten Days that Shook the World. Filmen ble bestilt til 7. november 1927, som etter russernes gamle kalender var selve kommunismens triumfdag. Komiteen hadde store forventninger.
Sammen med regikollega Grigorij Alexandrov, skred Eisenstein til verks med større ambisjoner enn kun å gjenfortelle revolusjonens forløp. Men Eisensteins formeksperimenter klarte paradoksalt nok å avskjære gruppen som filmen skulle hylle - arbeiderklassen - og da Stalin kom til makten i 1927, førte det til at store deler av filmen måtte klippes om. Noen år senere ble den totalforbudt i Sovjet. Resten av verden så filmen som en revolusjon i seg selv.