Jules (Oskar Werner) er en beskjeden, komplisert, romantisk, liten og lys østerriker. Jim (Henri Serre) er en jordnær, lettlivet, høy og mørk pariser. De møtes på Montparnasses caféer i 1912, utveksler dikt og betroelser og blir venner. En bekjent viser dem lysbilder av antikke statuer, de blir grepet av smilet til en av dem og drar til en gresk øy for å oppsøke originalen. Senere gjenkjenner de det samme smilet hos en levende kvinne de møter, Catherine (Jeanne Moreau). Dette er opptakten til et uvanlig trekantforhold som vi følger i hele tjue år.

Tre ganger Oscarnominerte Francois Truffaut skrev og regisserte filmhistoriens sterkeste trekantdrama; en av de viktigste og mest innflytelsesrike filmene inne den franske ny bølgen.

"Verdens mest banale historie" sa Truffaut. om temaet i Din myke hud. Det er mannen, hustruen og elskerinnen...igjen. Hva mere? Detaljer! Nettopp detaljene gjør og er denne filmen - og Truffaut demonstrerer med all tydelighet at det hjelper ikke med en stor idé om ikke regissøren makter detaljene og dermed stilen. (NFI)

Kjærlighet har alltid vært hovedtemaet for François Truffaut, men i dramathrilleren Den myke huden er kjærligheten en destruktiv og dødelig kraft. Truffaut viser deg den samme følelsen av nervøs spenning som forildet Hitchcock, og sjelden har et sidesprang blitt skildret så følelseladet, sjokkerende og så dypt avgjørende. Den myke huden ble nominert til Gullpalmen i Cannes. (Cover)

"A childs eye register fast. Later he develops the film" (Jean Cocteau)

Sammen med Godards Til siste åndedrag og Resnais' Hiroshima Mon Amour, utgjorde Truffauts På vei mot livet startskuddet for den franske Nye bølgen. Året var 1959. Nye ansikter dukket opp fra "ingenstedshen". I motsetning til sine regissør-kollegaer Godard og Resnais, som i langt større grad eksperimenterte med jump cuts og forskjellige tidsplan, vendte Truffaut sin interesse mot det humanistiske aspektet.

Truffaut framstiller 13-åringen Antoine Doinels prøvelser med selvbiografisk ømhet. Sjelden har jeg sett større følsomhet og presisjon i karaktertegning og miljøskildring. På vei mot livet må være den av de franske bølgefilmene som viser flest aner tilbake til neorealismen, og som i så måte ville vært den filmen som ville falt den Nye bølgens "gudfar", Andre Bazin, mest i smak - hadde han levd. "I believe a work is good to the degree that it expresses the man who created it". Både Bazin og Truffaut tok dette Orson Welles-sitatet til sitt hjerte, Bazin i sin filmkritikk, Truffaut etter hvert også i sin filmproduksjon.

Til tross for filmens på alle måter alvorlige tema, er tonen lett og stilen lekende. Truffaut dveler ikke unødig ved sine høyst sannsynlig bitre barndomsminner, men framstiller en vanskelig oppvekst i all sin mangefasseterte subjektive realisme. De mørke sidene er skildret med humor, de lyse med vemod. Nostalgien, eller det sentimentale, får aldri ta overhånd. Antoine er en antihelt, a la Chaplins landstryker, og lik Ingemar i den ikke ulike Mitt liv som hund, vet vi at Antoine nok vil klare seg riktig så bra til slutt. Truffauts barn befinner seg i grenselandet mellom Cocteaus poetiske univers i Les enfants Terribles (De forskrekkelige barna) og Jean Vigos opprørere i Zero de Conduit (Null i oppførsel), der virkeligheten ikke er mer rigid enn at avstanden til det fantastiske ikke er lenger enn å skrå over gata.

På vei mot livet har blitt stående som en av de mest finstemte debutfilmene noensinne. Mye av grunnen til dette ligger i Truffauts omgang med skuespillerne, særlig de yngste av dem. Jean-Pierre Leaud som lille Antoine skulle følge Truffaut i en hel rekke filmer om Antoine Doinels videre liv (bl.a. Stjålne kyss), og nærmest bli som en sønn for Truffaut. (NFI)

Stjålne kyss (Baisers volés) fra 1968 tar oss med til et drømmende romantisk Paris og en subtil erotisk kjærlighetshistorie. (Cover)