Filmen følger en broket forsamling fargesterke personer gjennom et par spennende døgn i Tokyos slumkvarter, der enkelte gjør alt for å glemme den grå hverdagen. En ung gutt tror han er en togfører der han går og inspiserer sitt liksomtog. En far bygger et oppdiktet hus til sin lille sønn og ber sønnen om hjelp til å velge farge på huset. Ja, de diskuterer til og med om de skal ha svømmebasseng eller ikke. En gruppe kvinner sitter og sladrer om sine “naboer”. Et par alkoholiserte arbeidskamerater bytter koner med hverandre ettersom de er lei av sine egne. En gammel mann hjelper tyven som prøver å rane ham… (Cover)

Byråkraten Watanabe, som jobber innenfor byforvaltningen, avlegger et besøk på sykehuset på grunn av et mageproblem. Legen tar røntgen av ham og oppdager at Watanabe lider av kreft og kun har seks måneder igjen å leve. Sjokkert over beskjeden bestemmer Watanabe seg for å leve resten av sitt liv til det fulle.

Han husker et møte med noen kvinner som ønsket seg en lekepark i sitt boligområde. Kvinnene hadde blitt offer for byens byråkrati og lekeparken ble aldri bygget. Watanabe bestemmer seg for å bruke sine siste krefter på å gi kvinnene parken. (Cover)

Kagemusha markerte, mye takket være Gullpalmen i Cannes, Akira Kurosawas gjeninntreden på den internasjonale filmarenaen. Til tross for stor internasjonal anerkjennelse fikk Kurosawa ingen midler fra japansk filmindustri til å finansiere prosjektet som skulle bli Kagemusha, og ble hensatt til å lage reklamefilm. Dette kom Francis Ford Coppola og George Lucas for øret, og sammen fikk de 20th Century Fox til å kjøpe de internasjonale rettighetene mens filmen fortsatt var på manusstadiet. Kurosawa fikk slik 40 millioner, ikke noe stort beløp i Hollywood-sammenheng, men det gjorde ham i stand til å produsere Japans til da dyreste film og realisere en årelang drøm.
Med Kagemusha vendte Kurosawa tilbake til den perioden han kan best, det japanske samuraisamfunnet på 1500-tallet. Handlingen baserer seg på en historisk hendelse: En samuraihøvding blir dødelig såret og gir sine offiserer ordre om å hemmligholde hans død i tre år, slik at deres fiender ikke skal utnytte tomrommet etter hans død til et snarlig angrep. For å sannsynliggjøre dette, setter de inn en dobbeltgjenger, Kagemusha, i den døde høvdingens sted. Denne dobbeltgjengeren er imidlertid en simpel tyv, som ble reddet fra henrettelse bare på grunn av sin portrettlikhet med høvdingen.
Filmen deler seg opp i en treleddet struktur rundt høvdingen, tyven Kagemusha og høvdingens sønn. Høvdingen blir materialiseringen av den stolte, utilnærmelige legenden, tradisjon og edelmot personifisert. Men mest sentralt står tyven Kagemusha, det er han vi som publikum identifiserer oss med. Fra å være utenforstående til hierarkiets dilemma, til å reise seg i vrede mot fienden, utvikler han seg til å bli en høvding god som noen. I bakgrunnen representerer sønnen tradisjonen og den rigide og uforanderlige klasseinndelingen: Uansett hvor "flink" tyven blir skal han overta tronen når tiden er inne.

Det er fortellergleden som står i sentrum i en av Kurosawas mest medrivende og underholdende filmer. Handlingen er lagt til middelalderen hvor to gjerrige bønder vender hjem fra krigen og møter en prinsesse og en general som er på flukt med en stor gullskatt. I overraskende og billedsterke scener skildres i høyt tempo sammenstøtene dem imellom og de mange ytre farer de blir utsatt for.

Dette er Kurosawas versjon av Macbeth og han har tatt seg de friheter han har
trengt for å gjøre det til en Kurosawa-film. Macbeth er blitt japansk
middelaldergeneral, Shakespeares versemål er forlatt og dermed har Kurosawa laget en stram versjon med lite prat, men desto mer action. Filmen har blitt en blodig samurailegende, der poesi og realisme blandes med stor sikkerhet.

Akira Kurosawa har skapt en tett og spennende thriller i sann 40-tallsånd som viser oss et Japan i skyggen av andre verdenskrig. Hovedrollen spilles igjen av mesterregissørens trofaste våpenmester Toshiro Mifune.

Den ferske kriminalassistenten Murakami blir frastjålet sin fullt ladde tjenesterevolver på en buss. Fortvilet over dette vil han si opp, men oppfordres i stedet til å delta i etterforskningen sammen med den erfarne kriminalagenten Sato. (Cover)

Med Ran søkte Kurosawa tilbake til Shakespeare, en av hans største litterære inspirasjonskilder. Akkurat som da han 30 år tidligere filmatiserte "Macbeth", lagde den 75-årige regissøren også denne gangen en av de mest vellykkede og filmatiske Shakespeare-adapsjonene noensinne. Hovedkilden for Ran (betyr: Kaos) er "Kong Lear", med en vesentlig forandring: I Ran har den aldrende kongen tre sønner, ikke døtre. Men de underliggende motivasjonene er de samme: Når kongen på sin 70 års dag kunngjør at han vil overlate makten til eldstesønnen, Taro, blir den yngste sønnen, Saburo, så rasende at faren ser seg nødt til å forvise ham. Imidlertid viser det seg at Taro og den mellomste sønnen, Jiro, har planer om å uskadeliggjøre faren. Så snart han har overgitt store deler av makten til dem, angriper de festningen hans, og tar faren i bevaring. Sønnenes forræderi kommer som et sjokk på faren, det er ikke til å bære, og gradvis begyner han å miste forstanden. Sammen med narren sin begynner han å vandre formålsløst omkring. Det er da yngstesønnen vender tilbake, fast bestemt på å stanse brødrenes renkespill og forsone seg med faren.

I Ran møter vi en filmskaper som til tross for sin relativt høye alder, befinner seg på høyden av sitt filmatiske mesterskap, og skal man først bruke superlativer som "mesterverk", er Ran farlig nær en slik karakteristikk. De tragiske dimensjonene over Shakespeares drama har funnet en effektiv og grufull filmatisk uttrykksform i den japanske samurai-sjangeren. De skiftende alliansene og forløpet til slagscenene er skildret med en dynamisk bruk kameravinkler og farger, og selve slagscenene, den første vel en time inn i filmen og den andre i selve klimakset mot slutten, er mesterlig orkestrert. Filmen har estetiserte krigsscener, som aldri egentlig er forskjønnende, og med bredt anlagt lerret skildrer Kurosawa kaosets helvete og konsekvensene av det. Ved å endre kjønn på kongens barn, får vi her anledning til å overvære filmens kanskje største skuespiller-prestasjon, den uhyre uttrykksfulle Mieko Harada i rollen som Fru Kade - denne filmens definitive Lady Macbeth. Ellers står både hovedrolleinnehaver Nadadai og transvestitten Peter (visstnok stor stjerne i Japan) for eminente rolletolkninger.

En tyv voldtar enn kvinne og myrder hennes mann. Ja, slik ser det i alle fall ut. Men når historien fortelles fra fire ulike vinkler; kvinnen, tyvens, den myrdede mannens og et vitnes, så er det plutselig ikke sikkert lenger hva som skjedde. Historien blir stadig mer motsetningsfylt idet ord står mot ord og handling mot handling.

Med "Gulløve" i Venezia og "Oscar" banet Rashomon veien for japansk filmkunst i Vesten. Med et virtuost kunstgrep lar K. oss oppleve tilværelsens relativitet gjennom å fortelle en enkel historie om voldtekt og mord fra fire diametralt forskjellige synsvinkler. Og dette gjør han i en filmstil og med et foto som senere er blitt kopiert både i øst og vest. Her er originalen!

Vi befinner oss i Japan på 1500-tallet. Fattige bønder i en liten landsby venter overfall fra banditter om høsten når avlingen skal i hus. De har ikke råd til å betale for beskyttelse, så en liten delegasjon drar for å finne noen arbeidsløse samuraier som er villige til å hjelpe dem å forsvare avlingen. De får tak i syv samuraier, som representerer forskjellige typer krigere, i nyanser mellom mannlighet og menneskelighet, av mot og følelser. Og mot dette står bøndene med sin mangel på verdighet og avstand, skrekkslagne og udisiplinerte. Og tross dette klasseskillet er bøndene de egentlige seierherrene, for de har jorden.

De syv samuraiene er en av Akira Kurosawas mest kjente og populære filmer, og den var i sin tid den dyreste filmen som noensinne hadde blitt laget i Japan, med storslåtte actionscener og dyp menneskelig varme. Den ble belønnet med Sølvløven ved filmfestivalen i Venezia, og ble nominert til to Oscar.

Filmen er av mange kalt "verdens beste film" og vi kan røpe at den gjør det sterkt i avstemningen i forbindelse med filmens hundreårs-jubileum. Filmen er så rik på innhold at man kan se den gang på gang og stadig finne nye ting å glede seg over. Inspirert av amerikanske westerns skapte Kurosawa en bunnsolid filmfortelling.

Gondo er en fremgangsrik forretningsmann. Han er en av sjefene i firmaet National Shoe Company. Hans makt er stor og hans formue ennå større.

En dag får han en telefon fra en mann som sier at han har kidnappet Gondos sønn og nå krever 30 millioner yen for å slippe ham fri. Men rett etterpå springer sønnen inn i huset så frisk som bare det, så langt fra kidnappet som man kan bli. Det blir snart klart at kidnapperne har tatt feil og i stedet kidnappet sønnen til Gondos sjåfør, en gutt på samme alder som Gondos egen sønn. Kidnapperne, feilen til tross, fortsetter å kreve 30 millioner yen for å frigi sjåførens sønn. Hva skal Gondo gjøre? Skal han betale 30 millioner yen for en annens barn? Og i så fall, hvorfor? (Cover)

Nishi er en ung, fremgangsrik forretningsmann. For å ytterligere styrke sin posisjon i firmaet han jobber for, gifter han seg med Keiko, datteren til firmaets direktør Iwabuchi. Men det er også en annen grunn til giftermålet. Nishi har nemlig oppdaget at hans fars død kan spores direkte tilbake til hans blivende svigerfar, og planlegger å gjøre slutt på Iwabuchi ved å gifte seg inn i hans familie. Men alt går ikke etter Nishis planer.. (Cover)

Matsunaga er en smågangster som nettopp har blitt beskutt i Tokyos slumkvarter. Han kommer seg til en lege for å få på bandasje. Legen oppdager at Matsunaga lider av noe mer alvorlig enn en skuddskade – han er rammet av tuberkulose.

Samtidig som Matsunaga får behandling for sin sykdom slippes hans gangsterboss ut fra fengsel. Hans mål er å gjenforene sin gamle gjeng for å fortsette å livnære seg på kriminalitet. Men når han får greie på at Matsunaga lider av tuberkulose vil han ikke ha ham med i gjengen. Dette kan ikke Matsunaga akseptere, så han begynner å planlegge sin hevn. (Cover)

En samurai tar på seg oppgaven å rydde opp i stridighetene mellom to storfamilier. En allegori på moderne kapitalisme og en forløper for Leones "dollar-trilogi".

Japan gjennomgår store omveltninger, og går bort fra det føydale lokalsamfunnet til sentral administrering. Samuraiene, tidligere de svakes hjelpere og beskyttere, har enten blitt byråkrater eller leiemordere for gangstere. Kurosawa tar oss med til en liten by hvor kaoset råder. Det er full krig mellom byens to storfamilier; silkeprodusentene og spritprodusentene. Til denne byen kommer en skitten og arbeidsløs samurai. Han leier seg ut som livvakt til den ene siden av konflikten, men skjønner raskt at han ikke har tenkt å ta noe parti i den pågående konflikten. Likheten mellom Yojimbo og amerikanske westernfilmer er påfallende. Selv om Kurosawa var først ute, har han aldri lagt skjul på at han har latt seg inspirere av westernfilmen. Yojimbo har i ettertid blitt en av de store klassikerne av film fra østen. Yojimbo har også en komisk, nesten parodisk, side ved seg som gjør filmen til en av Kurosawas mest fornøyelige filmer.