Familien Bråten bor i øverste etasje i en leiegård i utkanten av Oslo. Her har mor, far og fem unger i alderen 7 til 18 år stuet seg sammen på ett rom og kjøkken. Bråten selv er en taus og innesluttet arbeider. Hans vesentligste bidrag til barnas oppdragelse, utenom lønningsposen, er å i blant hyle ”Stille unger!”. Mor Hulda er den som holder familien sammen når det blåser som verst, og det gjør det ofte med denne gjengen. De fem barna gir nemlig ikke sine foreldre en rolig dag. 16 år gamle Maiken vil plutselig flytte hjemmefra, mens 14 år gamle Sverre blir tatt for biltyveri. De tre andre ungene sørger også for å sette grå hår i hodet på sine foreldre, og det er ikke uten grunn naboene rister oppgitt på hodet over familien og sukker ”Aldri annet enn bråk”.

Aldri Annet Enn Bråk bygger på en svensk bestselgerbok ved samme navn. Komedien er regissert av norsk films førstekvinne, Edith Carlmar, og ble en kjempesuksess da den kom på kino i 1954. Med sin varme og morsomme skildring av familieliv på femtitallet, har den skrevet seg inn i rekken av norske filmklassikere. (Cover)

Eksamen artium nærmer seg med stormskritt. Dag vil studere medisin, men da må han ha S i hovedkarakter, og fransken går det spesielt dårlig med. Dag begynner privattimer med den nette fransklærerinnen frøken Strøm og før de vet ord av det er det mer en det franske språk det blir undervist i. For Karin byr dette på problemer, for hun har allerede tapt sitt hjerte til Dag. Men for Roald, som er forelsket i Karin, blir dette en sjanse han har ventet på. Med andre ord, russetidens intriger er i gang.
For de som trodde spørsmålet om russemoral bare har dukket opp i de senere årene, er det på tide å tenke om igjen. Diskusjonen om å avskaffe russefeiringene for godt, var like store på femtitallet som den er i dag. Da den norske filmskaperduoen Edith og Otto Clamar begynte innspillingene av Bedre enn sitt rykte, var det nettopp russen og russefeiringen som var tema, og filmen fikk av den grunn svært mye omtale allerede under innspillingene. Det overraskende var at russen reagerte i rasende protest mot filmen, som i all uskyldighet var ment som et innspill i russens egen favør. Oslorussen nedla forbud mot at noen av rødrussen skulle få delta som statister i filmen. Innspillinger ved universitetsplassen måtte avbrytes fordi russen lagde for mye oppstyr. Alt dette til tross for at Bedre enn sitt rykte fremstiller russen som noen ganske uskyldige småflørtende ynglinger. Den sprøeste utskeielsen de kan finne på er å bade i Vigelandsfontenen, riktignok med badebukse. Filmen ble produsert helt uten finansiell støtte fra staten og hadde de laveste produksjonskostnadene noen norsk film hadde hatt på mange år da den kom. Edith Carlmar var Norges første kvinnelige langfilmregissør og sammen med sin mann produsenten Otto Carlmar utgjorde de et sentralt par i norsk film på femtitallet. De er også kjent for å ha oppdaget mange nye skuespilltalenter i norsk film og teater. For mange unge og lovende skuespillere ble Bedre enn sitt rykte en vellykket karrierestart, hovedrolleinnehaveren Magne Bleness inkludert.

Farlig flørting, utfordrende kvinneskikkelser, erotiske undertoner. Dette er hva Norges første kvinnelige regissør byr på i sin debutfilm fra 1949. Regien er gjort i samarbeid med Kåre Bergstrøm, som står bak sterke filmer som De dødes tjern (1958). Handlingen er lagt til det urbane Oslo. Bilmekanikeren Erik er besatt av begjær til direktørfruen Sonja. Like besatt av ham lokker hun ham til seg. Forholdet mellom dem snur opp ned på begges liv. De bryter gamle bånd, og flytter sammen. Besettelse og sjalusi preger utviklingen av forholdet. Lite godt kan komme utav dette. Døden er et kjærtegn er en sikker stilstudie innen film-noir genren, og filmen er i dag ettertraktet i retrospektive serier utenfor landets grenser. En klassiker det er verdt å få med seg! (NFI)

Hvem ville ikke bodd på høyfjellshotell med Leif Juster som portieren Poppe? Norges lengste komiker gjør en uforglemmelig figur i filmen som kanskje står igjen som selve bildet på 50-talls komedien. Portieren får hjelp til å varte opp gjestene av piccoloen Rudolf (Unni Bernhoft), men det meste går selvsagt galt. Her er det fullt av forviklinger og dobbeltroller. Selv den som ikke kan fordra forviklingskomedier kan bli revet med.

Fjols til fjells var årets mest sette film på norske kinoer i 1957, og en ny suksess for filmparet Carlmar. Selv om Ung flukt (1959) regnes som Liv Ullmanns debutfilm, kan man få en forsmak på henne her, som en av hotellets få gjester.

Handlingen begynner i et stort engrosfirma i babyutstyr.
Kontorsjefstillingen skal besettes, og alle vet at direktøren bare vil ha gifte folk i ledende stillinger. Dette frister en ung og absolutt ugift avdelingssjef til å låne sin beste venns kone og presentere henne som sin egen på en firmafest. Det blir en masse forviklinger, ikke minst fordi direktøren som selv står i et meget vennskapelig forhold til sin privatsekretær, straks faller for avdelingssjefens nydelige unge kone. (NFI)

I "På Solsiden" spiller Randi Kolstad, fra "Vi vil skilles" den unge jenta Ester, som ikke føler at hun passer inn i det fine selskap. Hun er gift med en rik godseier, spilt av Arne Lie - mannen som i 1950-åra var kjent som "Mr. Cox" fra den populære TV-kriminalserien. Vi opplever også Jan Voigt, som den rike dagdriveren, "slabbedasken" Preben og Joachim Holst-Jensen som den gamle, vittige onkel Severin. Alle har de en brikke å spille når Ester til slutt må ta det store oppgjøret med dem som alltid har levd "På solsiden"...

"Et virkelig elskverdig, solfylt og sjarmerende lystspill", skrev Stavangeren, da "På solsiden" hadde premiere i 1956. Helge Krogs teaterstykke fra 1927, som uten tvil er det mest populære lystspill i norsk drama, er her satt i scene av Edith Carlmar i enda en av hennes suksesfilmer i samarbeid med ektemannen, Otto Carlmar. "På solsiden" er en lys og lett sommerfilm, full av ungdom og forelskelse, men likevel et lystspill med mening! (NFI)

Arkitekt Einar Wang har i noen år vært gift med sin søte kone Else. Ekteskapet har vært lykkelig, men en ting har allikevel kastet en skygge over samlivet - savnet av et barn.

I den aller første tiden de var gift ville ikke Else ha barn - hun følte seg altfor ung, ville gjerne være fri og ubundet noen år, more seg og ha det godt. Men senere, da de begge gjerne ville ha et barn, viste det seg at så liketil var det ikke. Begge lot seg undersøke av lege, og ble funnet helt i orden.

Særlig Einar tok seg nær av dette. Da han var ganske ung, hadde han hatt et forhold til en ung pike, som han var oppriktig glad i. Piken skulle ha barn, og de ble enige om å ta det bort. Så døde hun på grunn av aborten.

Dette har i alle år pint Einar - stundvis har han kjent seg som en morder. Og når han ikke fikk barn i ekteskapet følte han dette som en straff. Han grublet mer og mer over dette.

Så en dag slår depresjonen ut i sinnsykdom. Han er en kjent og dyktig arkitekt, men har i den siste tiden ikke alltid passet kontoret slik han burde. Han har gått lange ensomme turer midt i kontortiden og grublet. En dag kommer han ikke tilbake i det hele tatt, han går inn på jernbanestasjonen, utover sporet og enser ikke toget som kommer. En mann kaster seg over ham og redder ham.

Einar blir bragt til 6. avdeling på Ullevål, og er der til undersøkelse noen uker. Han overføres til sinnsykehus, og her får overlegen den ide at Einar og Else bør få barn sammen, det kan redde Einar...

Filmen er laget av Norges første kvinnelige regissør, Edith Carlmar. Den prektige studenten Anders og den skakkjørte ungjenta Gerd flykter fra hverdagen til et nedlagt småbruk. Anders er oppriktig glad i Gerd og vil ha henne vekk fra byen og fra gjengen hennes. På småbruket vil han lære henne gleden ved å leve et enkelt liv nær naturen. De lever en stund av luft og kjærlighet, inntil en farende fant og tidligere straffange dukker opp i idyllen. Gerd føler seg halvveis tiltrukket av den mer voksne nykommeren, og hun bestemmer seg for å bruke ham til å komme vekk fra Anders. Dette var Liv Ullmanns første hovedrolle på film, i et intenst sommereventyr om ungdom på forbudte veier, om ung kjærlighet og erotisk lengsel. (NFI)

Enkelte ganger kan man få inntrykk av at avsparket for den norske narkotikahistorien ble tatt i Slottsparken på slutten av seksti-tallet av langhårede snoker med afghanpelser og kassegitarer. Så enkelt er det selvfølgelig ikke. Når Edith og Otto Carlmar gjorde en film om narkomani i 1953, tok de faktisk for seg et ganske så virkelig samfunnsproblem.

Ung frue forsvunnet åpner med at dosent Berger kommer hjem fra en fjelltur og oppdager at hans unge frue Eva er forsvunnet. En kvinnelig kriminalkonstabel leder etterforskningen. Første spor er Evas hatt, som blir funnet drivende i Akerselva. Dette gjør dem selvfølgelig bekymret. Har hun tatt livet av seg? Og hvorfor? Ingen av dem har skjønt hvor vanskelig den unge, alminnelige piken har hatt for å tilpasse seg det intellektuelle miljøet ekteskapet med vitenskapsmannen har brakt henne inn i. Ingen kjenner hennes fortid, og når denne rulles opp, setter det saken i et ganske annet lys. Før hun ble gift hadde Eva glidd inn i et forhold til en farmasøyt som hadde en tendens til å lefle litt for mye med egne medikamenter. Forelsket som hun var, trosset Eva alle sterke advarsler, og kastet seg uti det med hud og hår. Og litt etter litt begynte hun selv å pleie en omgang med morfin som var alt annet enn sunn. Det endte med en nesten-katastrofe, hun ble reddet i siste øyeblikk og ble innlagt på avvenningsklinikk. Kort tid etter at hun kom ut derfra, tilsynelatende helbredet, møtte hun dosent Berger og giftet seg med ham. På overflaten så alt ut til å gå bra, men ingen så hvilken lidelse det innebar for den unge fruen å leve i et ekteskap hvor hun ble regnet som åndelig underlegen. Ingen så at hun måtte ty til "mother's little helpers" for å i det hele tatt holde det ut...

Det var nok dopet, og ikke de intellektuelle, Edith Carlmar var ute etter å angripe her, selv om det slett ikke er fritt for at man tar seg selv i å lure... Da Ung frue forsvunnet hadde premiere i 1953, etterlyste Aftenpostens Einar Lunde en "sikrere moral" og omtalte filmen som "farlig". Dagbladets anmelder hadde på sin side større problemer med å skjønne hvorfor de to unge villfarne menneskene ikke bare kunne "ta seg skikkelig sammen"...