"Alt som har betydd noe i filmhistorien siden 1940, har vært influert av Citizen Kane", skrev Francois Truffaut om filmen som "offisielt" er tidenes beste. Nå, godt over femti år etter filmens premiere, er det ikke vanskelig å se at det har vært mye god kjemi ute og gått på settene og i klipperommet til RKO de månedene det tok å lage Citizen Kane. Et vell av filmens scener er i dag klassiske og brukes jevnlig av både filmregissører og filmkritikere som referansepunkter for hva som er "god film". Fotografen Gregg Toland var selv et lite teknisk geni og skal selvsagt ha sin del av æren for det ferdige produktet. Men et lite blikk på Welles' senere arbeider understreker at Citizen Kane er en film som i det aller meste bærer hans signatur. Mest framtredende er kanskje de ekspressive innslagene i filmen, både når det gjelder kameravinkler, lyssetting og bruk av detaljer. Men ikke minst setter han sitt preg på filmen gjennom sitt karakteristiske spill.

Den 26 år gamle Orson Welles spiller selv den karismatiske avismagnaten Charles Foster Kane, hvis historie rulles opp av en reporter som etter aviskongens død får i oppgave av sin redaktør å finne "hemmeligheten" bak mannen. Kanes siste ord, det legendariske "rosebud", som hviskes fra Kanes lepper i ultranærbilde, blir reporterens ledetråd. Og gjennom intervjuer og dagboknotater graves historien fram. En historie som kan sees som et bilde på realiseringen av den amerikanske drømmen - på godt og vondt. "If I hadn't been really rich, I might have been a really great man", sier Kane på et tidlig stadium, før penger og makt har ført til hans personlige og politiske fall.

Citizen Kane er en kompleks film, på flere nivåer. Filmkritikeren André Bazin så filmen som et tidlig eksempel på en modernistisk fortellertradisjon, med flere fortellerstandpunkt og en fragmentert struktur. Samtidig er det en film som aldri forvirrer, bare fascinerer. Orson Welles i rollen som Kane bidrar til dette. Hans storslagne framstilling av "Amerikas største mann" er imponerende. Men filmen har for Welles sin del også preg av å være en selvoppfyllende profeti. Storsatsingen Citizen Kane, der Welles nærmest fikk frie tøyler, ble aldri en publikumssuksess. Selv om Orson Welles til stadighet nevnes som en av de viktigste og mest innflytelsesrike regissører i filmhistorien, preges hans karriere av ambisiøse, men mer eller mindre uforløste prosjekter. Som den egenrådige og ambisiøse regissør han var, ble han aldri noen venn med Hollywoods filmstudioer. Han brukte mye av sin tid til å skaffe investorer til sine filmer, og han etterlot seg flere uferdige prosjekter da han døde.

I denne friform-dokumentaren av Orson Welles tar regissøren for seg den minimale grensen mellom sannhet og illusjon, kunst og løgn. Filmen starter med et portrett av forfalskeren Elmyr de Hory, og fortsetter med den sleipe biografen Clifford Irving. Filmen tar for seg forfalskere og lurendreiere i alle slags former - ikke minst Welles selv som bedrev en del av det samme i film og liv. (NFI)

Bonusmatriale
-Restored transfer from Hi-Definition materials
-Audio commentary from Bill Krohn and Gary Graver
-Booklet

Dokumentar om Orson Welles' uferdige film om Søramerika.

"It’s All True" er både en dokumentar og en unik øvelse i filmrestaurering. Filmen forteller den komplekse historien om Orson Welles’ skjebnesvangre forsøk på å lage en antologisk film om Sør-Amerikas liv og kultur. Filmen runder av med en rekonstruksjon av en av Welles’ uferdige segmenter, redigert sammen ut ifra gjenoppdaget originalt filmmateriale. Ideen bak Welles’ Sør-Amerika prosjekt kom fra den amerikanske regjeringen, ment som en form for kulturell utveksling for å styrke forholdet til Latin Amerika. Ved bruk av intervjuer og tidsriktig filmmateriale forteller filmskaperne hvordan prosjektet fort tok en feil vending, ettersom både den brasilianske regjeringen og RKOs sjefer hadde motforestillinger mot Welles’ tidlige materiale. Takket være en lokal heksedoktor, kan filmen til og med kunne sies å bokstavlig talt ha vært forbannet. Selv om Welles beholdt kontrollen, trakk RKO til slutt tilbake sin støtte til prosjektet. Skuffelsene ved It’s all True og The Magnificent Ambersons, som ble ødelagt av studioets redigering foretatt mens Welles var i utlandet, er ansett av mange å ha gjort uhelbredelig skade på regissørens karriere. It’s All True avsluttes med en delvis rekonstruksjon av segmentet ”Four Men on a Raft”, hvor Welles gir oss den sanne historien om en lang og dramatisk flåteferd foretat av fire brasilianske bønder.

(Judd Blaise, All Movie Guide)

Forvirrende mord, et uforutsigbart plot og fantastisk kameraføring er noen av de elementene som inngår i denne trollbindende, mesterlige film noir, som er skrevet og regissert av Orson Welles, og med ham selv i hovedrollen. Welles spiller en uskyldig mann som blir viklet inn i et farlig nett av intriger og mord, da han blir ansatt for å arbeide på en yacht. Den invalide eieren av yachten er gift med en forførende og faretruende femme fatale, spilt av Rita Hayworth.

The Magnificent Ambersons var Orson Welles' andre film. Her skildrer han slektsdynastiets Ambersons fall fra ære og rikdom i småbyen Midwall på 1870-tallet. På høyden av sin makt er de snobbet til fingerspissene. Da datteren i huset forelsker seg i fattiggutten Eugeene Morgan nektes hun å ha noe med ham å gjøre. Siden arbeider Morgan seg opp, men forblir alltid en oppkomling i familien Anderson øyne. Først da familieformuen ødsles bort, innser George Amberson til slutt hvor forfengelig og arrogant slekten hans har opptrådt. Men da er det for sent.

Denne historien var basert på en bestselger av forfatteren Booth Tarkington som fikk Pulitzer-prisen for den i 1919. Welles hadde selv arbeidet med flere andre idéer, men fikk ikke gjennomslag for disse hos filmselskapet RKO. De var svært skeptiske til Welles etter at Citizen Kane hadde gått med et solid underskudd. Da telte ikke eventuelle kunstneriske resultater. Samarbeidet med RKO skulle bli en katastrofe. Welles' ferdige versjon av filmen var på 2 timer og 11 minutter. Mens Welles var i Brasil for å spille inn sin tredje film All Is True, raserte RKO bokstavelig talt filmen. De hadde gjennomført flere test-visninger av The Magnificent Ambersons, og var ikke fornøyd med publikumsresponsen. Filmen ble kuttet ned med over førti minutter. RKO hyret til og med en regissør for å spille inn en ny slutt. Da Welles kom tilbake fra Brasil fikk han og staben hans 24 timer på å komme seg ut av kontorene sine. Filmselskapet beslagla til og med opptakene til hans tredje film. Han fikk dem aldri tilbake.

I Orson Welles' øyne var RKO sin versjon av The Magnificent Ambersons en ødelagt film. Den versjonen av filmen som ble sluppet ble heller ikke noen suksess. I ettertid er filmen blitt delvis rehabilitert. Den første halvparten av filmen er blitt stående slik Welles laget den. Dette gjelder også enkelte andre scener, alt i alt er dette nok til å gjøre The Magnificent Ambersons til en interessant og severdig opplevelse.

Mr. Arkadin er historien om en tilbaketrukket milliardær som bløffer på seg hukommelsestap og deretter ansetter en ung eventyrer – som også dater hans egen datter – til å undersøke hans egen fortid. Etter hvert som undersøkelsene begynner å bære frukter og Arkadins skitne fortid blir klarere, innser den unge mannen at han blir brukt til å skjule sannheten fra Arkadins datter, og at hans eget liv er i fare.

Flere er de kritikere som i ettertid har nevnt Prosessen, sammen med Citizen Kane og Touch of Evil, som de filmene som tydeligst bærer Welles' signatur. Det kritikere på 60-tallet kanskje ikke var i stand til å se, var at Orson Welles følte seg mer hjemme på den uavhengige og eksperimentelle arenaen enn i Hollywood mainstream. De bisarre hendelsene som rammer Josef K (glimrende framstilt av Anthony Perkins – 2 år etter hans kommersielle gjennombrudd i Psycho), har da også marerittets logikk. Men der Kafka lot den lille byråkraten Josef K være passiv og hjelpeløs overfor de urettmessige beskyldningene han ble stilt til rettergang for, har Welles gjort ham til en mer aktiv karakter. Welles innrømmet i ettertid i at passiviteten til Kafkas antihelt bare ikke passet med hans verdenssyn. Dessuten hadde det vært en verdenskrig mellom romanen og filmen. Etter konsentrasjonsleirene fra annen verdenskrig og inngangen til atomalderen, følte Welles at Kafkas moralske fabel behøvde en oppdatering, og i typisk Welles-stil sørget han for at den fikk det.

Der Kafka lar sin Josef K innfinne seg med "å dø som en hund", snur Welles situasjonen på hodet og gjør Josef Ks skjebne til en menneskelig triumf. Anthony Perkins' Josef K tar etter hvert villig på seg menneskehetens skyld, og erklærer seg derfor skyldig uansett hvilken gjerning han står tiltalt for. Og som den lille mannens stolte representant finner han seg avslutningsvis ikke i å bli knust av noen høyere orden, det være seg den upersonlige staten, Gud eller skjebnen.

The Stranger er film noir, mørk som noen. En tung og tyngende fortelling følges av en av de rent visuelt sett mørkere filmene som finnes. Utendørsscenene er få, og mesteparten av handlingen finner sted inne i den lite opplyste herskapsboligen, eller i det beksvarte kirketårnet. Selv skyggene synes å mistrives her.

Andre verdenskrig er nettopp over, og Wilson, en amerikansk etterforsker av krigsforbrytelser, er på jakt etter en viss Franz Kindler, spilt av Orson Welles. Kindler er beskrevet som en av sjefsarkitektene bak Den endelige løsningen. Wilson løslater en annen krigsforbryter, Konrad Meinike, fra fengsel i håp om at denne vil lede ham til den største fisken, som er Kindler. Wilson får rett, og Meinike leder ham til en idyllisk småby i Connecticut. Kindlers forkjærlighet for anonymitet har imidlertid gjort at de allierte ikke har noe fotografi av mannen. Wilsons jobb blir ikke først og fremst å finne Kindler, men å få ham til å avsløre sin nye identitet. (Bergen Filmklubb)

Welles hudfletter i kriminalfilmens form det arrogante maktmennesket, personifisert i en korrupt amerikansk politiinspektør, og dets egenrådige spill med menneskene rundt seg. Filmen lever på sitt formfullendte billedspråk - intensive nærbilder, omsorgsfullt komponerte scener, det bevegelige kamera i vekselvirkning med personenes bevegelse i bildene og en ekspresjonistisk lyssetning.

Touch of Evil åpner med en av filmhistoriens mest berømte, lengste og beste tagninger, en utrolig kjøring- og krantagning som krysser grensen mellom Mexico og USA. En bil som også krysser grensen eksploderer, og en rik amerikaner og elskerinnen hans omkommer. En mexikansk narkotikaagent, Mike Vargas (Charlton Heston) er på bryllupsreise med sine kone, spilt av Janet Leigh, men finner denne saken mer interessant. Den amerikanske politimannen Hank Quinlan, i Orson Welles´ fantastisk grusomme skikkelse, etterforsker også saken - på en annerledes og langt mer effektiv måte. Så effektiv at det egengtlig ikke er så nøye om rett mann blir tatt, eller snarere er det viktig at det ikke er rett mann som bli tatt.

Touch of Evil er en barokk og overdådig film noir, en type hardkokt kriminalfilm som ble laget på 40- og 50-tallet. I denne filmen tas alle virkemidlene som kjennetegner disse filmene ut i det ekstreme; skygger, mørke, skjeve kameravinkler, kynisme, sammenkobling av vold og seksualitet etc. Touch of Evil regnes for den siste virkelige film noir, og det er klart at Welles med denne gjorde det umulig for noen å lage film i denne stilen uten glimt i øyet og sterkt bevissthet om dens særpreg.