Truffaut vever sammen sin kjærlighet for filmen og barn i denne filmen som er en hyllest til all den lykke, lengsel, smerte og under som barndommen bringer med seg. En imponerende film om humanismen og et unikt portrett av våre små!

I den bedagelige franske byen Thiers fylles gatene med latter og lekende barn. Dette er deres historie – en poetisk og lekende hyllest til barndommen. I sammenhengende episoder portretteres oppvekstens under og bekymringer med en nærmest dokumentarisk følelse. Francois Truffauts Lommepener er et underholdende og varmt lite mesterverk som sprudler av kraft, liv og kjærlighet - til både filmkunsten og barndommen. (Cover)

Stjålne kyss (Baisers volés) fra 1968 tar oss med til et drømmende romantisk Paris og en subtil erotisk kjærlighetshistorie. (Cover)

Året er 1798 og noen menn fanger en vill gutt inne i skogen, en vill gutt som ikke kan gå, snakke, skrive eller lese. Doktor Itard fatter interesse for dette spesielle barnet, og begynner å lære han de vanligste tingene i livet. Alle andre mener at dette er dømt til å mislykkes, men med mye kjærlighet og tålmodighet klarer han å oppnå resultater.

Dette er filmatiseringen av Ray Bradburys sciencefiction-klassiker "Fahrenheit 451" og handler om en framtid hvor bøker er blitt forbudt. Filmens hovedperson Montag er brannmann; jobben hans består av å tenne bål av konfiskerte bøker. Etter hvert blir Montag kjent med Clarisse, som forsøker å overbevise han om at det han driver med er galt. Når han omsider begynner å lese bøkene han egentlig skal brenne, må han rømme og kommer i kontakt med andre i samme situasjon.

Brennpunkt Fahrenheit 451 er den eneste engelskspråklige filmen til franske nybølgeregissøren Truffaut (A bout de souffle, Jules et Jim osv) og også hans første fargefilm. Selv om handlingen er lagt til framtiden, fokuseres det ikke på teknologiske nyvinninger og fancy kulisser. I den bokløse verden underholdes massene av hjernedød fjernsynsunderholdning og dop, og filmen er i likhet med romanen et kraftig angrep på all form for sensur, fordummelse og undertrykking. Etter å ha vært glemt en periode, har filmen fått ny aktualitet i vår stadig mer overvåkede verden overfylt av reality-, game- og talkshows. Nært beslektet med bok/film-adapsjoner som Vidunderlige nye verden og 1984 tegnes et dystert bilde av en verden på vei mot en virkelighet hvor underholdning tas i bruk på like fot med overvåkning og voldsmakt for å sikre kontroll. (tromsoby.no)

"Kvinnens ben er passeren som måler opp jorden!"

Dette er de første ordene vi hører fra mannen som elsket kvinner, Bertrand Morane (Charles Denner), si i Truffauts raskt klippede film med samme navn. Kvinnene og deres ben er bokstavelig talt det som leder Bertrand gjennom livet, og han benytter seg av alle metoder for å erobre dem. En etter en, alle har de noe han kan tiltrekkes av. Det kan være seg kvinnestemmen fra telefonvekkingen, som hver morgen pirrer hans nysgjerrighet etter nye erfaringer og erobringer. Kvinner er blitt hans skjebne. Han er mannen som elsket kvinner. (Cover)

Jules (Oskar Werner) er en beskjeden, komplisert, romantisk, liten og lys østerriker. Jim (Henri Serre) er en jordnær, lettlivet, høy og mørk pariser. De møtes på Montparnasses caféer i 1912, utveksler dikt og betroelser og blir venner. En bekjent viser dem lysbilder av antikke statuer, de blir grepet av smilet til en av dem og drar til en gresk øy for å oppsøke originalen. Senere gjenkjenner de det samme smilet hos en levende kvinne de møter, Catherine (Jeanne Moreau). Dette er opptakten til et uvanlig trekantforhold som vi følger i hele tjue år.

Tre ganger Oscarnominerte Francois Truffaut skrev og regisserte filmhistoriens sterkeste trekantdrama; en av de viktigste og mest innflytelsesrike filmene inne den franske ny bølgen.

An engrossing, enigmatic tale of passion and revenge, this 1969 Golden Globe Nominee from director Francois Truffaut and co-writer Jean Louis Richard. The bewitching Jeanne Moreau is remarkable as a woman who will stop at nothing to avenge her husband's death.

Julie (Moreau), a beautiful young bride, has just married her childhood sweetheart and love of her life. But just moments after the ceremony, her beloved is murdered on the steps of the church. Emotionally distraught, Julie becomes obsessed with her bridegroom's death and begins a descent into madness as she relentlessly pursues the men responsible. One by one, Julie sees to their demises, and, with each murder more bone-chilling and diabolically clever than the last, the question is not who will be next - but rather how they will meet their ghastly end. (Cover)

"Verdens mest banale historie" sa Truffaut. om temaet i Din myke hud. Det er mannen, hustruen og elskerinnen...igjen. Hva mere? Detaljer! Nettopp detaljene gjør og er denne filmen - og Truffaut demonstrerer med all tydelighet at det hjelper ikke med en stor idé om ikke regissøren makter detaljene og dermed stilen. (NFI)

Kjærlighet har alltid vært hovedtemaet for François Truffaut, men i dramathrilleren Den myke huden er kjærligheten en destruktiv og dødelig kraft. Truffaut viser deg den samme følelsen av nervøs spenning som forildet Hitchcock, og sjelden har et sidesprang blitt skildret så følelseladet, sjokkerende og så dypt avgjørende. Den myke huden ble nominert til Gullpalmen i Cannes. (Cover)

"A childs eye register fast. Later he develops the film" (Jean Cocteau)

Sammen med Godards Til siste åndedrag og Resnais' Hiroshima Mon Amour, utgjorde Truffauts På vei mot livet startskuddet for den franske Nye bølgen. Året var 1959. Nye ansikter dukket opp fra "ingenstedshen". I motsetning til sine regissør-kollegaer Godard og Resnais, som i langt større grad eksperimenterte med jump cuts og forskjellige tidsplan, vendte Truffaut sin interesse mot det humanistiske aspektet.

Truffaut framstiller 13-åringen Antoine Doinels prøvelser med selvbiografisk ømhet. Sjelden har jeg sett større følsomhet og presisjon i karaktertegning og miljøskildring. På vei mot livet må være den av de franske bølgefilmene som viser flest aner tilbake til neorealismen, og som i så måte ville vært den filmen som ville falt den Nye bølgens "gudfar", Andre Bazin, mest i smak - hadde han levd. "I believe a work is good to the degree that it expresses the man who created it". Både Bazin og Truffaut tok dette Orson Welles-sitatet til sitt hjerte, Bazin i sin filmkritikk, Truffaut etter hvert også i sin filmproduksjon.

Til tross for filmens på alle måter alvorlige tema, er tonen lett og stilen lekende. Truffaut dveler ikke unødig ved sine høyst sannsynlig bitre barndomsminner, men framstiller en vanskelig oppvekst i all sin mangefasseterte subjektive realisme. De mørke sidene er skildret med humor, de lyse med vemod. Nostalgien, eller det sentimentale, får aldri ta overhånd. Antoine er en antihelt, a la Chaplins landstryker, og lik Ingemar i den ikke ulike Mitt liv som hund, vet vi at Antoine nok vil klare seg riktig så bra til slutt. Truffauts barn befinner seg i grenselandet mellom Cocteaus poetiske univers i Les enfants Terribles (De forskrekkelige barna) og Jean Vigos opprørere i Zero de Conduit (Null i oppførsel), der virkeligheten ikke er mer rigid enn at avstanden til det fantastiske ikke er lenger enn å skrå over gata.

På vei mot livet har blitt stående som en av de mest finstemte debutfilmene noensinne. Mye av grunnen til dette ligger i Truffauts omgang med skuespillerne, særlig de yngste av dem. Jean-Pierre Leaud som lille Antoine skulle følge Truffaut i en hel rekke filmer om Antoine Doinels videre liv (bl.a. Stjålne kyss), og nærmest bli som en sønn for Truffaut. (NFI)

Louis Durand er en suksessrik tobakksprodusent som bor ved det Indiske hav. Men rikdom er ikke alt, og Durand er en ensom mann. Derfor plasserer han en kontaktannonse i en avis, hvor han kommer i kontakt med en kvinne som søker etter kjærligheten og gleden som deles sammen med et annet menneske. Etter en tid med brevveksling beslutter de to seg for å møtes, men da kvinnen ankommer Durands hjem, viser det seg at hun ikke er den kvinnen Durnand hadde kontakt med... Og slik ser vi starten på en innviklet mysterium... (Cover)

Truffauts oppfølger til På vei mot livet forvirret både kritikere og publikum. I debutfilmen er stilen "usynlig", i denne er stilen selve handlingen. Truffaut leker med mediet som ingen før i fransk film. Samtidig lager han en personlig variant av den amerikanske gangsterfilmen som han satte så høyt.

Truffaut i intervju om Skyt på pianisten: "Min andre film lagde jeg etter en amerikansk gangsterroman, både fordi jeg likte boka veldig godt og fordi jeg var forundret over at min første film, På vei mot livet, hadde blitt en så fransk film. Jeg hadde lyst til å betale min gjeld til amerikansk film, som jeg beundrer så mye. Da jeg leste romanen "Down There" ble jeg også betatt av den ufrivillige poetiske siden ved amerikansk kriminallitteratur. Men jeg hadde ikke helt kontroll over filmen, den gikk i alle mulige retninger. Problemet er at jeg ikke bryr meg særlig mye om å vise politimenn på lerretet, og heller ikke gangstere. Jeg hadde verken lyst til å behandle dem alvorlig, som i amerikansk film, eller gjøre dem komiske, som i britisk film. Jeg visste ganske enkelt ikke hvordan jeg skulle gripe det hele an..." (NFI)