Vi møter Federico Fellini - for anledningen forkledd som filmregissøren Guido Anselmi - med begge beina i midtlivskrisen. Han oppholder seg på et nervesanatorium der han er plaget av stadige mareritt. Barndomsminner iblandet skydfølelse fra oppvekstens strengt katolske tro forfølger ham. Guido sitter med en følelse av at alt haster, at han må velge, fordi det er ikke lang tid igjen. Det høyeste ønsket hans er at filmen han vil lage skal være fri for all løgn. Filmen skal kunne glede alle mennesker og begrave alt som er dødt!

Federico Fellini er kanskje den regissøren som er mest kjent for å bruke uhemmet av sin egen person i sine filmer. Marcello Mastroianni har hele tiden hatt rollen som hans noe livstrette alter ego, blant annet i filmer som Kvinnebyen og La Dolce Vita. Men også i en sprudlende barndomsskildring som Amarcord møter vi Federico, denne gangen som en liten nysgjerrig gutt med stor appetitt på alt det merkelige og gode i livet.

8 1/2 har fått sin tittel fordi det var Fellinis åttende film. Men fordi han også hadde bidratt med en del av en episodefilm, måtte det bli åtte og en halv.

Fellinis 8 1/2 omhandler motsetninger i livet. Der Fellini er mest selvopptatt, er han også på sitt mest rause. Frodige fantasier får utfolde seg i et vidt spillerom, der liv og verk utgjør en dynamisk helhet. Han benytter filmmediet som et instrument til å få grep om sannheten. Filmene til Fellini er ofte private og pågående, men aldri pinlige. Her får vi se en av Europas største regissørers visjon av filmen - og slik den i enkelte tilfeller blir til, og i andre tilfeller ikke blir til. (Cover)

Amarcord er et italiensk dialektuttrykk som betyr "jeg minnes". I kveldens film minnes mesterregissøren Federico Fellini sin oppvekst i den lille kystbyen Rimini på 1930-tallet.

"Amarcord" skildrer små og store hendelser i dagliglivet og forteller om hovedpersonens personlige opplevelser i en tid preget av den framvoksende fascismen. Dette er Fellinis forsøk på å skildre atmosfæren og stemningen fra sin oppvekst i Rimini. I episodisk form strømmer opplevelsene på, med en fantasi og livgivende kraft som er befriende. De burleske og komiske situasjonene avspeiler ungguttens usikre møte med omgivelsene og med fascismens klamme hånd som underliggende premiss.

Et tidsbilde
Fellini nærer helt opplagt varme følelser for innbyggerne i denne lille kystbyen, og vi lærer å kjenne et vidt spekter av mennesketyper. "Amarcord" er en gripende, halvveis selvbiografisk oppvekstskildring, med en luftig, nesten drømmeaktig stemning hvor konkrete minner blandes med leken fantasi.

"Amacord" er på samme tid en klagesang og en hyllest til Fellinis fødeby.
Filmen ble belønnet med Oscar for beste utenlandske film.

Satirisk betrakter Fellini menneskene i Romas aristokrati og overklassemiljø. De kjemper seg gjennom de verste fylleorgier som et forsøk på å beseire kjedsomheten. Selv ikke når husets vertinne underholder gjestene med striptease, mens mannen står bak i hjørnet, kan selskapet holde gjespen tilbake. Dette er historien om storadelen som svirer i et av palassene hele natta, for om morgenen å innta kirken i kjole og hvitt. Overklassens sositet er for Fellini den mest ukulturelle og uvitende samfunnsgruppe. På tross av at veggene prydes med den fineste kunst, diskoteket med den vakreste musikk og biblioteket med den beste litteratur så er de påvirket av uærlige inntrykk og falske følelser. Den unaturlige og kvalmende atmosfæren trer frem i Fellinis billedkraftige filmspråk.

EKSTRAMATERIALE:
Intervju med Anita Ekberg

Året er 1914. En luksusdamper er på vei over Atlanterhavet med et celebert operaselskap ombord. De fortsetter sin overdådige livsstil tross verdenskrigens utbrudd. Men katastrofen ligger latent også for de priviligerte når skipet må ta opp en gruppe serbiske flyktninger. Karnevalistisk og med klare referanser til stumfilmen skaper Fellini en fabel over en nær men forgangen epoke i historien.

Fem unggutter på grensen til voksenlivet drømmer om en eventyrlig tilværelse, langt vekk fra sin lille kystby. I vente på at noe skal skje, fordriver de tiden med sprit, kvinner og helaftener på den lokale biljardhallen. II Vitelloni er Fellinis delvis selvbiografiske mesterverk om oppvekst, modning og søken etter mening. (Cover)

Fellini har selv gitt Intervista merkelappen "filmetto" - liten film.
Med det mener han at filmen er e upretensiøs og intim hyllest til den gruppen filmskapere han selv tilhører, de som bruker film som et personlig og kunstnerisk uttrykk, og som er minimalistiske i effektbruken. Fellini så nemlig med gru på det stadig økende fokuset på teknologiske nyvinninger og spesialeffekter.

Intervista er en kompleks metafilm, men begynner enkelt nok.
Utgangspunktet er produksjonslokalene Cinecitta utenfor Roma. Fellini holder på med forberedelsene til innspillingen av en ny film. "Amerika" av Franz Kafka skal filmatiseres, og Fellini blir fulgt av et japansk filmteam som vil lage en dokumentar om dette. Fiksjonslagene i filmen er flere: det er rekonstruerte tilbakeblikk fra da Fellini kom til Cinecitta for første gang. Portrettert av en yngre skuespiller får vi se Fellini observere en regissør i arbeid. Så blir illusjonen brutt, i det Fellini selv går inn på settet og korrigerer den yngre utgaven av seg sjelv. Som publikum er vi ikke bare vitne til forberedelsene av én, men av to filmer. Da er det heller ikke så overraskende at verken filmen "America" eller den japanske dokumentaren blir noe av. Filmen som vi følger under produksjonsprosessen i Intervista er den ferdige filmen Intervista. Den presenterer seg selv til sitt publikum i sin egen skapelsesprosess. (tromsoby.no)

Et symfoniorkester møtes til prøve i en gammel kirke. Der samspillet under dirigentens ledelse skulle råde avbrytes øvelsen av interne motsetninger og protest mot lederskapet. Filmen kan sees som en politisk allegori der Fellini advarer mot det herskende politiske kaos i Italia og hvordan det kan forvandle demokratiet til diktatur. Den burleske humoren ligger under i den tett oppbyggende historien. (NFI)

EKSTRAMATERIALE:
- Fellini´s Autobiography
- Fellininiana Part 2: 10th Anniversary Of The Death Of Fellini
- La Felliniana - Frederico In The City (Frederico In Citta)
- La Felliniana - Powder Of Rimini (Polvere Di Rimini)
- La Felliniana - That Train To Rome (Quel Treno Per Roma)
- La Felliniana - Target The Director (Tirate Sul Regista)
- La Felliniana - The Line Of The Shadow (La Linea D´ombra)

Med frodig temperament tegner Fellini et portrett av Roma. Fabuleringene foregår fritt i forskjellige tidsplan, byen er den eneste ramme filmen har. Minner fra Fellinis eget møte med byen under fascismen er satt sammen med brokker fra dagens heseblesende storbyliv og sekvenser som viser byens årtusenlange historie. Treffsikkert og ironisk maner Fellini byens mange sider frem for oss.

Vi befinner oss i Roma "før Kristus og etter Fellini", slik filmens reklame-slagord forteller. Satyricon er en blanding av historiske hendelser og Fellinis karakteristiske billedspråk av drømmeaktige og fragmentriske scener. Romerrikets forfall er servert! Etegilder, pervertert sex og voldsom død ser ut å ha vært viktige ingredienser i de italienske forfedrenes liv. Filmen er Fellinis tolkning av historier skrevet av Petronius Arbiter, som levde i Roma på Neros tid. Hva som fristet Fellini med prosjektet, skal ha vært å lage en film om en epoke før menneskene var styrt av moralske koder. Men filmen var selvsagt ment som en parallell til vår kristne tid.

Noen trekk av handlingen for å gi et bilde: Encolpius og Ascyltus er to unge romere som begge er forelsket i den ustadige Giton. Giton sier han foretrekker Ascyltus fremfor Encolpius, noe som fører til at Encolpius bestemmer seg for å begå selvmord. Men et jordskjelv ødelegger slottet der han oppholder seg før han kommer så langt. Senere møter Encolpius den gamle dikteren Eumolpus, som tar ham med på fest. Her blir dikteren banket opp, mens Encolpius ender opp som slave på Lichas skip. Her møter han igjen Giton og Ascyltus...

Fellini begynte å leke med idéen om å lage Satyricon i 1967 etter en del eksperimenter med hallusinogene rusmidler - under legetilsyn, selvsagt. Han var dessuten entusiastisk overfor hippiebevegelsen som var på toppen av sin utbredelse på denne tiden. Vi kan lett tenke oss hvordan disse momentene har hatt betydning for hvordan Satyricon ble seende ut. Da filmen hadde premiere så mange den som et mesterverk. I dag vil den lettere betraktes som en noe motbydelig - men interessant - kultfilm.

Gelsomina’s fattige mor selger henne til den brutale og dominerende gjøgler og sterke Zampano. Hun skal arbeide for ham som klovn og de slår seg sammen med et omreisende sirkus, hvor Zampanó møter sin gamle rival klovnen Matto og et trekantsdrama utvikler seg. Gelsomina og Matto utvikler følelser for hverandre og han foreslår at de stikker av sammen, men det nekter Gelsomina, som et trofast kjæledyr vil hun ikke forlate Zampanos side. Til sist eksploderer Zampanos voldsomme temperament en gang for mye, hvilket får tragiske konsekvenser…

Giulietta Masina var gift med Federico Fellini og her instruerer han henne som Gelsomina i La Strada, filmen som gav dem begge internasjonal berømmelse. Den anerkjente italienske filmskaper Federico Fellini trakk på sine egne erfaringer fra sin sirkusbakgrunn i denne klassikeren fra 1954. Federico Fellini har siden stått bak beundrede verker som La Dolche Vita og 8 1/2. (Cover)